Golimo forteller

Historiesankeren

7/10/2024

Det er søndag morgen. Jeg hører en sørgmodig, beroligende tone fra en fiolin, eller faktisk en bratsj. Schuberts Ave Maria. Den vakre melodien akkompagneres av fuglekvitter som siver inn gjennom det halvåpne, smårutete vinduet. Den universelle lysmesteren passer på at skyggene fra grenene på det store eiketreet utenfor dekorerer det vakre furugulvet på soverommet mitt. Det er George som øver. Han skal spille under dagens gudstjeneste i den Lutheranske kirken her på Nantucket.

George er en mangfoldig sammensatt mann: Glimrende journalist, fremragende fiolinist, business-mann og historieforteller, for ikke å si; historiesamler. Han er en sånn som kan stoppe og prate med hvem som helst hvor som helst, når som helst om hva som helst og få dem til å fortelle livshistorien sin. Ja, jeg er sikker på at han, om han fikk akutt behov for å slå lens ved en lyktestolpe, kunne – mens han sto der og utførte sitt ærend – fått stolpen til å betro seg og fortelle om alle som hadde pisset på den opp gjennom årene.

Denne egenskapen, altså evnen til å få folk til å fortelle, ikke om været og kroppsvondter og slikt, men om livet, er både beundringsverdig og smått irriterende. Det tar nemlig fryktelig lang til å komme fra A til B om man er sammen med George enten i hjembyen Armonk et lite stykke nord for New York eller her på Nantucket hvor han kjenner bortimot alle – inkludert lyktestolper.

For eksempel da vi satte oss i bilen for å kjøre fra Armonk til sommerhuset deres i Nantucket. Det skulle ifølge George ta seks timer. Hvilket ikke stemmer. Det tar fire timer pluss den tiden det tar for ham å konversere med alle han måtte treffe underveis. Som eksempelvis damen i kassa på Starbucks, bensinfyllingskollegaen på bensinstasjonen eller mannen i donut-butikken. Eller som da vi skulle kjøre av gårde fra gårdsplassen i Armonk.

Sheila, altså hans kone, og jeg hadde allerede spent på oss selene, men herr Drapeau – George har fransk opprinnelse fra noen generasjoner tilbake – sto og snakket med postmannen som nettopp var kommet for å levere noen brev i postkassen. De opererer fortsatt med brev i papirform i USA. Postmannen fortalte om hunden sin som hadde blitt skadet og måtte til veterinær, kunne vi høre. Det hadde visst vært en slåsskamp med en annen hund. George kunne på sin side fortelle om en tilsvarende hendelse med deres hund noen år tilbake. Og slik holdt de på en del minutter. At det satt to fullt levende mennesker i bilen og ventet på avgang, er noe han ikke er så opptatt av når han er på historiesanking.

Vel... vi kom oss etter hvert på hjul, og la i vei. Etter, som tidligere fortalt, å ha møtt og konversert med Starbuck-damen og bensinfyllingsmannen, og noen til, ankommer vi Hyannis, havnebyen hvor fergen til Nantucket går fra. Det er tre kvarter til fergen skal gå. George stopper foran et litt slitent hus med en haug med biler parkert på plenen og rundt omkring. "Vi må bare hilse på John, sier han og jumper ut av bilen med en pose med donuts og en pakke oppskåret skinke. John har arvet denne eiendommen, og lever av å leie ut parkeringsplasser til folk som skal med fergen til Nantucket, men som ikke trenger å ha med seg bilen fordi de allerede har en bil på øya.

“Vi gir ham litt godsaker og andre småtterier og slår av en prat med ham hver gang vi er her. Selv om vi ikke trenger parkering. Til gjengjeld får vi og våre venner gratis parkering om vi skulle trenge det. Du skjønner”, forklarer George når han er tilbake i bilen etter et kvarter: "Alle andre som parkerer her gir ham bare pengene for parkeringen og stikker videre til båten som ligger ved kaien bare fire minutters gange unna. De ser ham ikke som en verdifull bidragsyter til dette lille samfunnet her ute ved havgapet. De bare klasker noen dollarsedler i hånden hans og piler av gårde. Derfor liker vi å stoppe her noen minutter,” forklarer han.

Vi kjører videre til fergen rett rundt hjørnet. I billettluka sitter en ung mann med pistrete rødt hår og glissent skjegg. Han er ny i jobben, og George har ikke møtt ham før. Sin vane tro når han møter fremmede, kommer George med en spøkefull replikk.

"Vi er fra Weapon Amnesty Program, og har forhåndsbestilt", sier han. Billettmannen stivner til, som om han hadde blitt tatt på fersken i å jukse på lekseprøven. Dermed skynder George seg å forklare at det var en spøk, og forklarer at WAP er et tilbud fra myndighetene om at folk som har ulovlige våpen kan få levere dem inn uten å bli straffeforfulgt.

Billett-duden blir tydelig lettet. Dermed er min venn historiesamleren på hugget igjen. Billettøren blir pumpet for informasjon om liv og levnet. Han forteller villig vekk fra sin brokete oppvekst i California og hvordan han havnet her i billettluka i fredfylte Hyannis.

Siste bilen har nå kjørt om bord. Det er bare oss igjen, og fru Drapeau, i og for seg også jeg, uttrykker en viss uro, for ikke å si irritasjon, og behov for å komme oss ombord før det er for sent. "Det går bra, det går bra", beroliger George. “Han hadde jo en så dramatisk og interessant historie. Jeg måtte jo la ham få fortelle.”

Så seiler vi ut på Atlanterhavet mens sola vinker farvel til dagen med sin spektakulære fargepalett. Vi er sultne, og reisen tar nesten tre timer, men kafeen ombord er stengt. Det gjør imidlertid ikke noe, for George stikker bare ned i bilen og henter opp sandwicher og oppskåret frukt, og en flaske vin og en sixpack Bitburger-øl. Man er i Amerika, gad vite. Man gjør slikt her.

0 Comments

Så lite som skal til

5/10/2024

Det er ikke så stort, flyet fra Stavanger til Amsterdam. To seter, midtgang og to seter til på andre siden. Jeg har vindussete. Og ved siden av sitter en overordentlig høyreist mann. Ikke stor i betydning tjukk, men ruvende. Jeg har bestilt et sete med litt ekstra benplass, men "bånner" plassen med knærne i seteryggen foran.

Så har det seg slik at i setet bak ham sitter hans kone. Eller er det kanskje hans mor? Det er ikke så godt å se der hun sitter innhyllet i omfangsrike tekstiler fra topp til tå og med et forskremt ansikt delvis skjult bak et nærmest heldekkende par cola-bunn-briller som er så sterke at øynene ser ut som pålimte klinkekuler. Kjempen ved siden av meg snur seg stadig og utveksler noen ord med henne. Det var faktisk litt ubehagelig, på grensen til irriterende, når han stadig dunket borti meg idet han snudde seg.

Når flyet er kommet opp i egnet høyde, må jeg en tur på toalettet. Kolossen reiser seg høflig og løslater meg fra mitt stengsel. Tilbake ved setet etter utført ærend, hvilket foregikk helt uten besværligheter og overraskende hendelser, henvendte jeg meg til herren og spurte; "kanskje skal jeg bytte sete med din kone?" Jeg tok sjansen på å si; kone. Jeg mener, da ville jo ingen bli fornærmet om jeg tok feil. Hvis jeg derimot hadde sagt "din mor", og det var hans kone, kunne jeg jo risikere å få meg en på trynet.

Men altså... reaksjonen var overveldende. Takksigelser i overmål. Fra begge to. Hva hun sa, skjønte jeg ikke en pøkk av, for hun snakket et litt harkete språk. Arabisk, kanskje? Men hun virket glad iallfall. Det var ikke måte på hvor mange ganger de uttrykte sine takksigelser.

Så byttet vi seter. Helt udramatisk. Damen i de overordentlig store gevantene og markante hodebekledning reiste seg verdig fra sitt sete, bukket gjentatte ganger med hodet på skakke og et vennlig smil og forflyttet seg til mitt forhenværende sete. En helt problemfri operasjon. Jeg for min del kunne sette meg ned i et sete hvor jeg uforstyrret kunne sitte og slappe av.

Så kan man spørre seg om hvem som hadde mest utbytte av denne transaksjonen. De, eller jeg. Det er ikke så farlig. De fikk skravle og hygge seg i lag – enten de var livspartnere eller hadde et mor-og-sønn-forhold, og jeg fikk min "frihet". I pose og sekk, kanskje? Hvorom allting er; det skal ofte så lite til å glede andre. Et smil, en hjelpende hånd eller et egennyttig setebytte på et fly.

4 Comments

Hjelp, jeg rekker ikke flyet!

4/10/2024

Etter den blodtrykksøkende hendelsen med passet som forsvant, men som ikke hadde forsvunnet likevel, kunne jeg roe ned i utenlandsterminalen. Jeg hadde fått i meg en kopp kaffe og en brownie, som i og for seg også hadde noe blodtrykksberikende over seg rent prismessig, og kjente en ro senke seg over kropp og sjel. Nå kunne det vel ikke skje noe mer, tenkte jeg.

Men jo, da! Som så ofte før, tok jeg feil nå også.

"Pling" brølte telefonen. Instinktivt ser man jo på slavedriveren når den roper. Det var KLM. Etter lange, og unødvendige høflighetsklisjeer og falske beklagelser var beskjeden enkel: "Din flyvning til Amsterdam er forsinket. Du vil bli ombooket til en annen flyvning til New York. Vi beklager de ulemper dette kan medføre".

«Bullshit! De bryr seg døyten om hva dette fører til av ulemper for meg, tenkte jeg i spontan ilske. Men, som så ofte før, slo min evne til rasjonell og løsningsorientert tenkning til igjen. 40 år som frilanser har lært meg å takle uønskede og ublide hendelser som plutselig oppstår. Enn skjønt, det var ikke mye jeg kunne gjøre med situasjonen i seg selv. Jeg var totalt prisgitt de store, mektige flyselskapenes gjøren og laten.

Jeg gikk bort til damene i skranken ved "Gate 13", som forøvrig så ut til nettopp å ha blitt uteksaminert fra ungdomsskolen, og lurte på om det kunne være noen sjanse for at jeg ville nå amerikaflyet likevel. "Det kan vi dessverre ikke svare på. Du må høre med crewet i flyet," kvitret ungdommen blidt og yndig.

Et klokt menneske ett eller annet sted i verden lærte meg for mange år siden en teknikk han kalte "Worst-case scenario": Det går i korte trekk ut på å begynne å forestille seg det verste som kan skje, og så realitetsorientere seg og stille spørsmålet: Er det sannsynlig at det vil skje? For eksempel spør du: Kommer jeg til å dø? Svaret er ytterst sannsynlig og i de aller fleste tilfeller; NEI. OK. Check! Da glemmer vi den muligheten. Likeledes; Vil jeg gå konkurs? Vil jeg miste hus og heim? Vil jeg bli straffeforfulgt, eller miste jobben hvis jeg hadde hatt noen? Svarene er nei, nei, nei... altså ingen egentlig krise sett i lys av verdensbildet.

Men mitt problem var at jeg skulle videre oppover til Armonk i Weschester county for så å reise til Nantucket morgenen etter sammen med mine venner George og Sheila. En seks timers biltur pluss en ferge. Hvis jeg ikke rekker flyet, rekker jeg heller ikke å få bli med til vidunderlige og vakre Nantucket. DET er et problem. Jeg kjørte check-lista på det, og ble beroliget. Det endte opp med at jeg jo bare kunne ta en overnatting i Amsterdam, betalt av KLM, og så leie meg en bil og reise til Nantucket – som for øvrig er arena for Netflix-serien "Perfect couple" – på egen hånd. Dekket enten av KLM eller min reiseforsikring.

Så hva er problemet? Når alt kommer til alt: Ingenting! Det løser seg. Folk dør av bomber og terror. Folk får beskjed om alvorlige sykdommer. Folk avslutter livet på grunn av angst og håpløshet. Og jeg..? Jeg sto i fare for å miste en biltur med venner??!!

Ta deg sammen, mann!

Jeg kom meg etter hvert om bord i Amsterdam-flyet. Beroliget av min egen tankekraft. En kaffe og en utrolig smuldrete blåbærpai i sete 01J gjorde livet absolutt håndterbart. Det som skulle skje fikk bare skje. Jeg var rede. Men hvorom allting er, skjedde noe ganske uforutsett like før landing i Amsterdam.

"Hello! This is your captain Speaking", eller noe sånt, tøt ut gjennom en sprakete og smertefullt støyende høyttaler. Så kom beskjeden om at flyet til New York også var forsinket, og at vi – det var tydeligvis flere enn jeg som skulle videre til eplebyen – sannsynligvis ville rekke flyet likevel. Hvis vi fortet oss. Lite visste jeg da at det var 18, jeg gjentar: atten minutters tur i rask gange til Gate E 04.

Jeg runder snart 70, har kondis som en loff og bar på mine lovlige 8 + 4 kg håndbagasje. Men sjelden har jeg vært så motivert for å utøve fysiske anstrengelser som akkurat da. Og jeg rakk det. Som den nest siste til å stige ombord.

«Excuse, sir. We'll just take a title test before you go on bord", sier en spinkel, men vennlig mann rett ved inngangen på Gaten. Selvfølgelig, sier jeg i ren euforisk lykke over å ha nådd målet i tide. Der sto jeg, svett og våt og andpusten mens fyren foretok sine tester.

Da slo det meg at jeg ikke i dette øyeblikket var av det mest delikate slaget, og egentlig uegnet til å presse meg ned i et sete med et fremmed menneske tett på ved siden av, svett og slaskete som jeg var. Dermed gjorde jeg noe jeg tror ikke så alt for mange andre har gjort før meg. Jeg spurte den søte lille fyren om ikke jeg kunne få skifte skjorte mens han holdt på med sitt.

Eeee... jo... eee... det kan du vel? Svarte han nølende og noe forfjamset. Jeg hadde en reserveskjorte og toalettsaker i sekken, så jeg vrengte av meg skjorta og brukte den tørreste delen av den som håndkle. Mens jeg sto der i baris benyttet jeg anledningen til et par strøk med deodorant og noen dusjer med Boss au de cologne før jeg smøg inn i en tørr, god og passe krøllete skjorte. Dett var dett! Med en følelse av å ha vært gjennom en slags skjærsild, steg jeg inn i den digre metallfuglen med synlig verdighet.

Bring it on, baby! I´m on my way.

0 Comments

Hvor pokker er passet mitt?

3/10/2024

Milde Moses for en start på reisen! Fortsetter det slik vil det bli en livlig og begivenhetsrik tur. Og ikke nødvendigvis av det gode slaget.

Jo da, alt gikk bra med flybussen. Ingenting å utsette på den delen av reisen. Men det var jo bare 20 minutter av i alt tre uker, så annet var egentlig ikke å forvente. Innsjekkingen gikk aldeles utmerket-den også. Jeg begynte å tenke at den uroen jeg hadde følt i kroppen de siste dagene nok var helt ubegrunnet. Kanskje er det bare at alderen gjør at hendelser som før bare var en selvfølge og en rusletur i parken, nå kan frembringe snev av usikkerhet og angst.

Jeg hadde god tid, og kunne slappe av inne i avgangshallen. Men så var det tid for å finne fram pass og ombordstigningskort. Da var det at blodtrykk og puls steg markant på rekordtid. Hvor pokker er passet?!

Jeg prøvde å roe ned og tenke rasjonelt, noe jeg faktisk er god til når krisen rammer. Og nå rammet krisen. Jeg endevender sekk og PC-veske. Ikke noe pass. Alle lommer vrenges. Ikke noe press. Så ilte jeg tilbake til Security-kontrollen. Der la jeg fram problemstillingen for en av de få tollerne som under utdannelsen hadde tatt det frivillige helgekurset; "Hvordan smile i tjenesten". "Du har sjekket alle lommer, da?" spurte han på et kvitrende stavangersk, og ga meg et vennlig klapp på skulderen og etspøkefullt smil. Ja da, det har jeg, svarte jeg selvsikkert.

Mannen strente av gårde og pratet med folkene i security. Så kom en tvil over meg. La meg sjekke enda en gang. Jeg hadde aldri brukt sekken før. Kjøpte den i går. Fin, passe rommelig, og med mange fine og finurlige lommer og rom. Hvilke jeg allerede hadde sjekket flere ganger. Mente jeg. Og ingen pass var å finne. Mente jeg. Men så var det altså en slags sikkerhetslomme inne i" laptop-avdelingen" bak på sekken. En lomme som liksom hadde gjemt seg for anledningen.

Ikke kunne jeg huske å ha lagt den der, for frem til nylig hadde jeg hatt passet i innerlomma på jakka. Sannsynligvis hadde jeg – i et ytterst forbigående glimt av fornuft og klokskap – tenkt at det er for risikabelt å ha passet i en usikret jakkelomme. Så jeg gjemte det i den hemmelige lomma i sekken, for så å glemme at jeg hadde lagt det der – et kvarter tidligere.

"Smiley" kom tilbake. Blid, men med medlidenhet i ansiktet, noe han antakelig hadde lært på et annet tilleggskurs på tollerskolen. Han slår ut med armene: "Beklager! Ingen her har sett passet ditt”.

Da er tiden for bekjennelser og botsøvelser kommet. Golimo fører hendene sammen opp foran ansiktet på asiatisk vis og bøyer meg fremover som var jeg en rabbiner ved Klagemuren. Skjønt, jeg bukket bare én gang. Det får gå grenser.

Sorry! Beklager! Det er jeg som roter! utbrøt jeg. "Helt i orden. Sånt skjer. Du er ikke den første, flirer godingen. Som det står i sangen: "Slike gutter det vil gamle Norge ha!" Og da sikter jeg til tolleren.

Denne historien ble litt lengre enn jeg hadde tenkt, så jeg fortsetter i en ny post som jeg kaller "Neeeeii! jeg rekker ikke flyet til New York.

0 Comments

Amerikareisen

25/9/2024

Så skal jeg til Amerika igjen, da. Det er noen år siden nå. Nærmere bestemt fem år siden da jeg hadde to fotoutstillinger i New York. Men nå skal jeg ikke jobbe. Bare kose meg i tre uker og treffe mennesker jeg har møtt på min vei opp gjennom åra. Og å mimre litt om tider da jeg reiste mye i øst og vest – gjerne på andres bekostning. Det var tider, det.

Jeg har tenkt å skrive og skildre litt om mine opplevelser under veis. Ikke bare sånn logg- og referatmessig, men mer dagbokaktig. Om små, rare og kanskje uvesentlige ting, og om mer minneverdige ting. Og om tanker som rører seg rundt i mitt krøllete sinn.

Som for eksempel at jeg nå holder på å pakke selv om det er to døgn til jeg skal reise. Det har aldri skjedd før forut for mine utallige reiser. Jeg pakker som regel i siste liten. Dette tar jeg som et tegn på at jeg begynner å bli gammel og mer sindig – skjønt det var kanskje å ta litt hardt i. Eldre, kanskje, men sindig? Nope! Men jeg ønsker bare å unngå "i siste liten-stress". Når alt er ferdig pakket i kveld kan jeg sitte og se på kofferten, kanskje ta meg en liten knert, og tenke på alt jeg har vært flink å huske på.

Så kanskje du har lyst til å være med på reisen? Onsdag kl 12 går KLM-flyet fra Stavanger til Amsterdam, og så videre med en kjempefugl til JFK i New York. Jeg har kostet på meg et såkalt comfort-sete med ekstra benplass og á la carte-meny. Fint suarreværra!

Det kommer til å bli en del fornøyelig lesning, og sikkert også noen snurrige videoer i blant, om blant annet en road trip i en luksus-Chevrolet på østkysten, slentring på Manhattan og jazz-loffing i New Orleans.

Bli med, da vel?
Følg med på mine reisefortellinger. Gå inn på min hjemmeside, Golimo forteller, eller klikk på denne lenken.
www.mortengolimo.com/golimo-forteller .
Skriv gjerne en kommentar eller kom med innspill som kan berike reisen.

Kanskje det blir noen videofortellinger også. Som denne kyllinghistorien.

0 Comments