Golimo forteller

Park Avenue en stille søndag morgen

25/10/2024

Street photography er en vanskelig øvelse. Du skal opptre som en blanding av en kikker som snikfotograferer og en oppsøkende, kanskje også påtrengende frekkas som invaderer andres intimsfære. Begge rollene kan oppleves svært ubehagelig. Men noen ganger kan du få opplevelser du ellers aldri ville fått, og møtt mennesker du aldri ville lagt merke til.

Det er helt stille i gatene. Iallfall resten. Bare noen få biler siver langs Park avenue. Enten oppover mot Grand Central og Central Park, eller nedover mot finansdistriktet helt sør på Manhattan. Ingen tuting. Ingen brølende lastebiler eller hylende motorsykler.

Det er søndag morgen på Union Square. Klokka er litt over åtte. Byen har ikke våknet ennå. Bare noen få mennesker er ute, enten for å lufte hundene sine, for å løpe litt, spise frokost i det fri eller kanskje bare for å nyte været og varmen, og rusle dovent rundt i den nesten folketomme byen.

Ennå har ikke sola nådd ned til de mange morgenyre duene. En voldsom kontrast til hvordan det var for bare noen timer siden. Men det vil jeg ikke snakke om nå. Nå vil jeg bare nyte et Manhattan som bare eksisterer et par timer én dag i uka; nemlig søndag. Jeg skal ta toget fra Grand Central, hovedjernbanestasjonen i New York, til Cold Spring, en liten idyllisk by langs Hudson River nord for storbyen, og har bestemt meg for å gå de 28 kvartalene fra 14. til 42.-gate.

«Du klarer det fint på en halv time hvis du går litt fort,» sier en stram og tilsynelatende morsk politimann jeg spurte. «Men jeg har ikke tenkt å gå så fort i dette nydelige været», sier jeg og smiler. «Jeg vil nyte den fine og deilige morgenen.» «Good for you,» repliserer han og avleverer noe jeg velger å tolke som et begynnende smil. Fordi det er så fint vær.

Litt bortenfor sitter en mann omkranset av elleville duer. «Hva mater du fuglene med?» spør jeg. «Mais og brød,» svarer den sortkledte fyren som på ingen måte er redd for å bli påført lus og annet uhumsk fra de hyperivrige fjærkrekene. De hopper og spretter rundt hånden hans, og går heller ikke av veien for å skite litt i ren oppspilthet. «De elsker mais, men det blir for dyrt om jeg bare skulle gi dem det,» forteller han.

Bak ham sitter en krokrygget mann ved ett av de mange knallgule bordene midt i parken. Han ser ut som en sånn som jeg umiddelbart får medynk for. Med langsomme bevegelser løfter han maten mot munnen – som om han på den måten får maten til å vare litt lenger. Kanskje han ikke har råd til mer mat denne praktfulle dagen? Eller kanskje han ikke er så fattig? Kanskje han bare venter på utendørskonserten som de holder på å rigge til rett ved siden av? Det er ikke alltid ting er som de ser ut.

Det er ikke bare gamle og fattige som er ute og går. Jeg stopper opp ved 16-gate og venter på hvit mann. Man har ikke røde og grønne figurer på trafikklysene her, men hvite og oransje. Samma det. Jeg forstår tegninga uansett. Ved siden av meg står to unge damer og skravler. Høylytt. Det er så mange her i eplebyen som har ufattelig høye og skjærende stemmer. Men det er ikke først og fremst stemmene jeg stusser over. Men øyenvippene til den ene frøkna. De er så svære og lange og oppoverbøyde at en halvt utvokst dvergkanin kunne brukt dem som trampoline om den fikk sjansen. At det går an?! De er på størrelse med en middels stor pergola.

Det er ganske artig å registrere at det, til tross for lite trafikk, og at gatekryssene er lysregulerte, står trafikkonstabler og dirigerer. Relativt meningsløst, spør du meg. Men det er bedre at de sørger for trygg trafikk enn at de setter seg på og kveler unge, svarte menn.

På andre siden av 23. gate kommer to herrer med hvert sitt lommedyr i bånd. Hunder, kalles de også. Riktig søte er de. Herrene, altså. De bærer halsbåndene mellom tommel og pekefinger, og med lillefingeren rett ut. Nesten som en parodi. Okei da, dette er litt overdrevent karikert, men meget karakteristiske arm-, ben- og håndbevegelser har de iallfall der de vralter av gårde inn i soloppgangen.

Sjelden ser man en så overdimensjonert overflatebehandlet trut som den til den gamle damen som kommer mot meg trillende på en tom handlevogn. Rød som et togsignal på Rørosbanen. Eller andre stoppsignaler for den saks skyld. Den raust påførte leppestiften flyter godt utover sine, fra naturens side, tilmålte bredder. Jeg løfter telefonen for å ta et bilde. Straks snur hun seg bort og veiver avvisende med hånden. Det er her det litt smertefulle trer inn. Jeg skjønner henne godt, og går videre. Men jeg fikk tatt et bilde likevel, men ikke så bra som det ville blitt om jeg hadde stoppet opp, gitt henne komplement for sitt vakre ansikt og så spurt om å få ta et bilde. Kanskje hadde hun sagt ja. Kanskje ikke. Så irriterer jeg meg litt over at jeg ikke turte å spørre. Jeg var for feig. For utilpass.

Men så får jeg en ny sjanse. Et kvartal lengre opp, på 33. gate, ser jeg en annen dame. Hun holder seg til en gåstol. Men leppestift har hun ikke. Ikke tenner heller. Men fin jakke, har hun. Nå må jeg gripe sjansen, tenker jeg, og går mot henne med åpne, inviterende armer. «For en fantastisk jakke du har!» sier jeg.
Dette er komplett u-mortensk. Men jeg henter fram en temmelig ubrukt side av meg selv, en side som jeg, i nødsfall, kunne klare å ta i bruk da jeg jobbet som journalist. Men nå er jeg bare lille, redde-Morten som på ingen måte liker å snakke med fremmede uten grunn eller uten å kunne gjemme meg i journalistrollen.

«For noen nydelige farger,» fortsetter jeg. Damen lyser opp så godt hun kun med sitt tannløse gap. Jeg legger noen dollarsedler i koppen hun holder i hånden samtidig som hun klamrer seg til rullatoren. Så løfter jeg opp telefonen, og tar et bilde. Og ett til. Og enda ett. Hun poserer, retter seg opp og gjør seg lekker. Med ett stråler hun av stolthet, og øynene nærmest gløder. Og så begynner hun å synge. En slags bordbønn. Hun takker for maten hun kan kjøpe, hun takker for den fine dagen, for livet og mye annet som jeg ikke forstår. Så avslutter hun med å juble: «Bless this man, bless life, bless me», mens hun løfter pappkoppen opp mot himmelen. Slik presten løfter kalken mot altertavlen.

Jeg takker tilbake, vinker farvel og går videre opp mot Grand Central. Etter å ha gått noen skritt snur jeg meg og lar blikket vende opp mot sola for liksom å bli med på lovprisingen av dagen og livet. Slik den gamle damen gjorde. Gjennom en åpning i det høstprydede løvverket får jeg øye på et hengende banner. Der står det «The Morgan Library 100 år». Jeg stopper opp noen sekunder, og undres. Morgan. Presten. Min far, ville vært 100 år i år…

Hmmm… Jeg står og tenker litt før jeg går videre, stappfull av inntrykk. Jeg er bare et par kvartaler fra 42. gate nå. Jeg føler jeg har opplevd mer den siste timen enn alle de andre dagene jeg har vært i New York. Og det fordi jeg har åpnet sansene, og tatt meg tid til å la omgivelsene få rom i min bevissthet. De små, kanskje uvesentlige hendelsene representerte hver og en av dem et glimt av en annens liv.

Jeg er framme. Det er blitt mer folksomt. Ved siden av meg ved fotgjengerovergangen ved Grand Central står ei tynn, langbent ung jente og venter på «hvit mann». Da minnes jeg en sang av Inger Lise Rypdal på 70-tallet; «Fru Johnsen». «Min skjørtekant er nærmere den himmel du aldri kommer til.» Det er nemlig ikke mulig å unngå å legge merke til skjørtet hennes, eller hva dette minimale stykke tekstil kan kalles. Det er så lite, og distansen mellom linning og nedre kant er så kort at man blir frarøvet muligheten for å fantasere om hva tøystykket er ment å skulle skjule – ja slik man i svake øyeblikk kanskje hadde en tendens til å gjøre i yngre dager. Foran henne står en annen dame. Hennes rake motstykke. Hun har en grågrønn, kjedelig, parkasliknende kåpe som rekker ned til midt på leggen, og dekker til det aller meste.

Jeg kan ikke dy meg. Jeg fanger dem begge med mobilen. Tre-fire «skudd fra hofta». Blink. Litt ubehagelig, men gøy likevel. Herlig kontrastfylt. Akkurat som alt annet i New York. Det slår meg at det å bedrive gatefotografering kanskje ikke er så annerledes enn å fotografere natur. Å ta bilder i naturen handler om å være tålmodig og la naturen få tid til å fortelle sin egen historie. Å fotografere mennesker i bylandskapet handler om å ha respekt for andres liv. Å SE med ditt indre øye. Å lære. Å gjøre det tilsynelatende uvesentlige vesentlig.

Takk, New York, for alt jeg har fått lære i dag.

2 Comments

New Orleans; jazz og kontrast

19/10/2024

En ensom, blå trompettone masserer trommehinnene mine når jeg runder hjørnet fra Canal street til Burbon street, selve inngangen til franskekvarteret i New Orleans. En mann står lent opp mot mursteins- veggen med høyre ben vinklet oppunder seg som en støtte. Hodet er bøyd forover med trompeten nesten parallelt med kroppen, som var det en scene i en film. Den myke blues-melodien må konkurrere med kaskader av andre lyder.

Litt lengre innover i den folksomme gaten sitter en gutt og hamrer løs på et "trommesett" bestående av store plastbøtter. Imponerende, intrikate rytmer. En slags funky PVC-jazz. Ikke mange skrittene senere tyter liflig dixieland-musikk ut fra en mørk kneipe med åpne vinduer og dører. Folk danser, klapper og ler frydefullt. Omfangsrike kropper disser i takt med rytmene.

Jeg går videre, og snart kommer jeg til en gjeng blåsere, blant annet en ellevilt lekende trombone og en tuba, som avgir heftig funk-blues med kirurgisk presisjon. Det er ikke mulig å la være å smile og le av ren henrykkelse og begeistring. Så siver en kvinne fram og begynner å synge så kraftfullt og emosjonelt at jeg ikke lenger kan skille mellom latter og gråt. Musikken er så massiv og invaderende at den maner fram følelser jeg sjelden har kontakt med. Ja, det er nesten som at jeg begynner å danse. Men ett sted må grensen gå.

Jeg må ta en pause fra det massive trøkket i Burbon street, og svinser inn i en sidegate i retning Jackson Square, kunstnerparken i French Quarter. Det første som møter meg er en trio med gatepoeter. De sitter med hver sin lille skrivemaskin av den analoge typen og klaprer raskt og fingernemt ned spontane dikt på små, nusselige papirlapper. De tar en liten prat med folk som stopper opp, og skriver et dikt på sparket. Jeg velger å ikke utsette meg for stunt-poesi akkurat nå. Det kunne jo tenkes at de klarer å aktivere noen av mine indre såre punkter. Det ville jo være en nedtur nå som jeg flyter en gledesbølge.

Jeg stopper heller opp ved en kunstfotograf som lager fortryllende bilder fra jazz-byen og sumpområdene oppover Mississippi-deltaet. Vi slår av en prat, men han merker fort at jeg nok ikke er en potensiell kunde, så den superinspirerte innledningen på samtalen glir etter hvert over i mer dempet begeistring. Forståelig nok. Jeg kjenner meg igjen fra mine egne utendørsutstillinger på gater og streder og festivaler. Det er begrenset hvor lenge jeg klarer å opprettholde ekte begeistring når folk ivrer etter å snakke om og vise meg sine egne mobilbilder. Så jeg bare lovpriser hans arbeider og gir ham noen overdimensjonerte komplimenter på ekte amerikansk vis.

Så rusler jeg videre i et høstvarmt musikk-mekka. Det er tid for mat. Det har jeg løst på en litt finurlig måte i dag. Jeg har meldt meg på et sørstatsmatkurs. Jeg skal lære å lage gumbo-suppe og jambalaya på ekte kreolsk og cajun-vis. Jeg gleder meg. Og jeg blir ikke skuffet etter endt kurs. Jeg har laget jambalaya før, og tilbragt noen timer på et restaurantkjøkken i Lafayette i tjukkeste cajun-land nord for New Orleans for en del år siden, så jeg har litt bakgrunnskunnskap.

Men nå fikk jeg skikkelig innsikt i å lage selve basisen for de heftige smakene. Kokke damen viser og forklarer. Og skravler i vei om historie og kultur. Riktig bra, er det. Og hun svarer villig vekk på spørsmål fra en i overkant ivrig nordmann. «Where are you from?» Spør hun. «Norway», svarer jeg stolt. «Ah.. the land of Lotefish», utbryter hun med innlevelse. Litt latter, og så kjører hun maskinmessig videre i programmet. Det står en ny gruppe mennesker i butikklokalet utenfor og venter på tur.

Tilfreds og mett tusler jeg ut i Lousiana-varmen. Det er tid for en Hurricane på det berømte utestedet, Pat O'briens. Hurricane er en «obligatorisk» drink som smaker bringebær og pasjonsfrukt og som på mirakuløst vis klarer å kamuflere en raus dose rom så selv min salige mor ville ha trodd at dette var ren bringebærsaft. Tommelfingerregelen er: Ikke drikk mer enn én hurricane om du vil ha utbytte av resten av kvelden. Det ble med den ene for meg. Klok av skade fra yngre dager.

Med et forsterket stemningsleie forlater jeg det tradisjonsrike etablissementet. Det har mørknet. Lydene og lysene i byen intensiveres. Iallfall oppleves det slik. Alt blir liksom litt mer bringebæraktig, om du forstår. Jeg dumper innom Preservation Hall, Mason Burton og et par andre kjente og tradisjonsrike jazz-steder. Men det er ikke nødvendigvis på disse stedene den beste musikken er å høre. Bra, ja! Men det finnes enda bedre steder å nyte jazz og dixie-musikk. Og jeg finner dem.

Oftest er det ikke cover charge på disse stedene. Det er bare krav om at du skal kjøpe en drink. Til overordentlig kreative priser. Men det er Ok, Jeg blar villig opp dollar-sedler fra min seddelrull i lomma. Alle ruller sammen dollarene sine og putter dem i lomma her. Så også jeg. Man må jo tilpasse seg lokal kultur.

Om jeg ikke hadde vært innom bringebærsaffkilden, og inntatt en rekke glass med cover charge, hadde jeg antagelig aldri utført følgende øvelse: Jeg sitter og nyter heftig musikk i et moderat koselig lokale. Med en lokal øl i hånden. Jeg har vindusplass. Utenfor er det folksomt og pulserende livlig. De fleste bærer på plastglass med noe humor-forsterkende oppi. Så kommer en familie forbi. Det ser iallfall ut som det. Tre gutter i sånn 8-10-12- årsalderen, ei lita jente på kanskje 2-3 år og en voksen dame som det er all mulig grunn til å tro kan være kjødelig opphav. Sædgiveren ser jeg ikke, men han er sikkert i nærheten.

Noe av de mange tingene New Orleans er kjent for er at det kastes fargerike plastperlekjeder ned fra de mange balkongene som pryder franskekvarteret. Såkalte beads. Under Mardi Gras, et slags karneval, er dette fenomenet spesielt fremtredende. Spesielt fremtredende er også blottlagte, kvinnelige melkekjertler denne dagen. De avdukes for kortere eller lengre tid i bytte mot beads fra begeistrete mennesker på altanene ovenfor. Mengden perlekjeder som distribueres avhenger gjerne av de frittgående brystenes vektklasser og dinglefaktor.

Nok om det. Barna utenfor mitt vindu fryder seg over å få tak i perlekjedene. Den lille jenta taper som regel kampen om å gripe tak i kjedene. Guttene er for store og for raske til at hun klarer å få seg et beads. Men så, endelig, vinner hun, og får rasket med seg et fint, stort og glitrende gullkjede. Ansiktet hennes stråler av lykke, og hun klamrer seg til kjedet og løper frydefullt tilbake til vognen sin.

Så skjer det. Én av brødrene røsker kjedet ut av hendene hennes og gir henne et stusselig lite kjede i stedet. Jenta bryter ut i bunnløs fortvilelse og hjerteskjærende gråt. Mens guttene bare danser rundt med sine mange kjeder og gjør narr av henne. Mora gjør ingen ting. Men det gjør Golimo! Dette er mer enn jeg kan tåle av urettferdighet. Jeg lar glasset med Abita-øl stå og stremte ut døra, marsjerte rett bort til tyven og utbasunerte følgende utvetydige budskap: «Give the bead back to the girl. Do Not Steal from your sister!!» Guttungen blir så forfjamset at han umiddelbart gir kjedet tilbake til den gråtkvalte jenta. Så sier han noe til meg som jeg ikke forstår. Samma det. Jeg bare gir fyren et klapp på skulderen og sier: «Bra!! Du gjorde det eneste riktige. men ikke stjel fra søstera di igjen!» sier jeg med en dirrende pekefinger rettet rett mot nesa hans. Mora trekker på skuldrene og gjør et «I-couldn't-care-less-kast med øyne og hode. Så forlater jeg åstedet. Mission completed.

Akkurat som på vei inn i French Quarter, treffer jeg også på på vei ut igjen en mann. Han har ingen trompet. Fyller ikke gaten med vakre toner. Han lener seg ikke stilfullt opp mot veggen. Tvert imot. Han synger kanskje på siste verset. Han ligger utstrakt på fortauet med hodet gjemt i en nisje i mursteinsveggen bak seg. Det eneste han kan tilby er en tom, skjelvende hånd som han rekker fram til forbipasserende. Men de fleste går forbi. Noen skritter eller hopper over ham fordi de i sin feststemning oppdager ham for sent.

Og hva gjør jeg? Jeg tar fram mitt nyinnkjøpte kamera til flere titusener av kroner og tar et bilde. Så gir jeg ham et par dollar og går tilbake til mitt kostbare hotellrom.

Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan bli mer takknemlig for det jeg har.

1 Comment

Det skal så lite til #2

11/10/2024

Han så ganske sliten ut. Grå, velbrukt hettegenser og slaskete joggebukse. Jeg legger merke til ham fordi han er høy og ruvende. Han slentrer sakte rundt og henvender seg til folk. Jeg håper han ikke kommer til meg, for jeg liker ikke å bli oppsøkt av fremmede.

Jeg sitter med frokosten min på Newark flyplass i New York. Eller rettere; i New Jersey. Jeg er på vei til New Orleans, jazz-metropolen. Har ikke vært der på mange år. Jeg gleder meg veldig til alle de liflige duftene av både kreolsk og cajun-kjøkken; jambalaya, gumbo, blackened fisk og alt det andre. Og til all den herlige musikken som tyter ut av alle restauranter, barer, kafeer og kneiper.

Men nå sitter jeg altså og spiser frokost. To egg i form av en dvask eggerøre, bacon og stekte poteter i en diger aluminiumsbolle. Nok til to personer. Kaffen og appelsinjuicen smaker godt. resten er bare egnet til å fylle opp mage og opplagsnæringsdepoet i koppen min. Som om jeg ikke har nok av det fra før.

Hettegenserfyren nærmer seg mitt bord. Jeg prøver å gjøre meg liten og usynlig, hvilket Vårherre, i bokstavelig talt nært samarbeid med mine foreldre, sørget for at ikke lar seg gjøre allerede fra utgangspunktet av. Så kommer han til mitt bord. Jeg unngår å se på ham på ekte norsk og golimosk vis. "Unnskyld at jeg forstyrrer, men har du en dollar å avse?" spør han. Han er høflig og har en myk, behagelig stemme. Jeg kaster et raskt blikk på ham. Ansiktet prydes av et sørgmodig smil. "Nei! Sorry!" svarer jeg litt bryskt. Han bøyer seg enda mer mot meg: "Bare én dollar?" Fremdeles med myk stemme. "Nei," svarer jeg igjen og snur meg bort. “Jeg har ikke cash", sier jeg. Hvilket er blank, forbannet løgn. Og det VET han.

Mannen retter seg opp i hele sin velde. "Jeg forstår. Beklager at jeg forstyrret. Ha en fin dag." sier han og glir videre til neste bord i et forsøk på å få tak i noen skarve dollar til mat. Kanskje. Eller en kopp kaffe. Eller til hva som helst han måtte trenge med penger han måtte å ydmyke seg selv for å klare å få tak i.

Det tar ikke lang tid før jeg begynner å få dårlig samvittighet. Her sitter jeg på en flyplass på vei til min drømmeby og skyfter i meg en feit frokost, som jeg må kaste halvparten av, og avslår å gi en sulten kar i shabby joggedress en skarve dollar. Hva pokker går det av deg mann? Du er rik! Ikke i amerikansk forstand. Heller ikke i norsk forstand. Men i verdensmålestokk er jeg fuckings rich?! Det er derfor jeg kan reise til New Orleans uten noen annen hensikt enn kun å more meg!

Jeg ser mannen snakke med en dame litt lenger borte. Hun peker på papirposen på bordet og viser en talende bevegelse med hånden: Ta den. Mannen ser oppi, bukker og tar den med seg.

Det er da jeg bestemmer meg. Jeg må få tak i mannen og gi ham litt penger. Men jeg kunne jo ikke bare forlate plassen min med sekk og laptop-veske og halvferdig frokost. Han var allerede et godt stykke unna, så jeg ville neppe ha nådd ham igjen heller. Skyldfølelsen gnager. “Din gjerrige surpomp", sier jeg til meg selv. Nå kan du sitte her og nyte din velstand i ro og mak. Tulling!” Jeg er ganske god til å snakke ned meg selv.

Det tar ikke så lang tid før jeg ser hettegenseren på vei tilbake. Han nærmer seg posedamen, og ser i retning av meg. Jeg vinker mot ham og gjør en kom-hit-bevegelse med hånden. Han kommer.

"Beklager!" sier jeg da han var ved siden av meg. "Jeg var uhøflig mot deg. Sorry! Du ba om én dollar. Her har du fem!” sier jeg og gir ham en femdollarseddel. "Seriously?! Sier han med et stort overraskende uttrykk i ansiktet. Som raskt glir over i et vinnende smil med tenner og øyne som nærmest gløder i det store, svarte fjeset dypt inne i hetta. Han tar seddelen, bukker flere ganger og takker igjen og igjen. "Ja, sa jeg. Du trenger dem mer enn meg.” Han subber videre ut av restauranten. Han har to ulike, men like utslitte sko på seg. “Jo, han trengte nok femmeren mer enn meg.”

Det er tid for å komme seg gjennom security og til gate B48. Jeg setter meg ned og begynner å skrive på denne lille historien. En liten fortelling om selverkjennelse, rikdom og medmenneskelighet. Jeg er ikke spesielt stolt, eller føler meg edel eller heltemodig eller noe slikt. Nei da. Slett ikke. Jeg er heller fortsatt litt beskjemmet over min oppførsel i første omgang. Jeg skal snart sette meg inn i et fly med oppgradert setekvalitet og service – en slagsmini-businessklasse – med "gratis" mat og drikke av alle slag, og så hadde jeg for litt siden flagget min smålighet for én av New Yorks utallige fattige. Men jeg hadde gjort opp for meg. Gjort det godt igjen. Med noen smuler.

Mens jeg sitter slik og grubler og skriver kommer en kvinne forbi. "I like your shirt! Nice!" sier hun og smiler mot meg. Jeg blir litt forfjamset, men skynder meg å replisere:" Thank. you! Thanks! Appreciate it." Sånn er jo amerikanere. De kommer med spontane komplimenter i hytt og vær.

Og dermed var det ikke bare en sliten tigger som ble overrasket og glad i dag. Det ble også en tilårskommen nordmann med slunken pensjon.

Jaggu er jeg heldig!

1 Comment

Historiesankeren

7/10/2024

Det er søndag morgen. Jeg hører en sørgmodig, beroligende tone fra en fiolin, eller faktisk en bratsj. Schuberts Ave Maria. Den vakre melodien akkompagneres av fuglekvitter som siver inn gjennom det halvåpne, smårutete vinduet. Den universelle lysmesteren passer på at skyggene fra grenene på det store eiketreet utenfor dekorerer det vakre furugulvet på soverommet mitt. Det er George som øver. Han skal spille under dagens gudstjeneste i den Lutheranske kirken her på Nantucket.

George er en mangfoldig sammensatt mann: Glimrende journalist, fremragende fiolinist, business-mann og historieforteller, for ikke å si; historiesamler. Han er en sånn som kan stoppe og prate med hvem som helst hvor som helst, når som helst om hva som helst og få dem til å fortelle livshistorien sin. Ja, jeg er sikker på at han, om han fikk akutt behov for å slå lens ved en lyktestolpe, kunne – mens han sto der og utførte sitt ærend – fått stolpen til å betro seg og fortelle om alle som hadde pisset på den opp gjennom årene.

Denne egenskapen, altså evnen til å få folk til å fortelle, ikke om været og kroppsvondter og slikt, men om livet, er både beundringsverdig og smått irriterende. Det tar nemlig fryktelig lang til å komme fra A til B om man er sammen med George enten i hjembyen Armonk et lite stykke nord for New York eller her på Nantucket hvor han kjenner bortimot alle – inkludert lyktestolper.

For eksempel da vi satte oss i bilen for å kjøre fra Armonk til sommerhuset deres i Nantucket. Det skulle ifølge George ta seks timer. Hvilket ikke stemmer. Det tar fire timer pluss den tiden det tar for ham å konversere med alle han måtte treffe underveis. Som eksempelvis damen i kassa på Starbucks, bensinfyllingskollegaen på bensinstasjonen eller mannen i donut-butikken. Eller som da vi skulle kjøre av gårde fra gårdsplassen i Armonk.

Hans kone, og jeg hadde allerede spent på oss selene, men herr Drapeau – George har fransk opprinnelse fra noen generasjoner tilbake – sto og snakket med postmannen som nettopp var kommet for å levere noen brev i postkassen. De opererer fortsatt med brev i papirform i USA. Postmannen fortalte om hunden sin som hadde blitt skadet og måtte til veterinær, kunne vi høre. Det hadde visst vært en slåsskamp med en annen hund. George kunne på sin side fortelle om en tilsvarende hendelse med deres hund noen år tilbake. Og slik holdt de på en del minutter. At det satt to fullt levende, helt uskadde mennesker i bilen og ventet på avgang, er slikt han ikke er så opptatt av når han er på historiesanking.

Vel... vi kom oss etter hvert på hjul, og la i vei. Etter, som tidligere fortalt, å ha møtt og konversert med Starbuck-damen og bensinfyllingsmannen, og noen til, ankommer vi Hyannis, havnebyen hvor fergen til Nantucket går fra. Det er tre kvarter til fergen skal gå. George stopper foran et litt slitent hus med en haug med biler parkert på plenen og rundt omkring. "Vi må bare hilse på John, sier han og jumper ut av bilen med en pose med donuts og en pakke oppskåret skinke. John har arvet denne eiendommen, og lever av å leie ut parkeringsplasser til folk som skal med fergen til Nantucket, men som ikke trenger å ha med seg bilen fordi de allerede har en bil på øya.

“Vi gir ham litt godsaker og andre småtterier og slår av en prat med ham hver gang vi er her. Selv om vi ikke trenger parkering. Til gjengjeld får vi og våre venner gratis parkering om vi skulle trenge det. Du skjønner”, forklarer George når han er tilbake i bilen etter et kvarter: "Alle andre som parkerer her gir ham bare pengene for parkeringen og stikker videre til båten som ligger ved kaien bare fire minutters gange unna. De ser ham ikke som en verdifull bidragsyter til dette lille samfunnet her ute ved havgapet. De bare klasker noen dollarsedler i hånden hans og piler av gårde. Derfor liker vi å stoppe her noen minutter,” forklarer han.

Vi kjører videre til fergen rett rundt hjørnet. I billettluka sitter en ung mann med pistrete rødt hår og glissent skjegg. Han er ny i jobben, og George har ikke møtt ham før. Sin vane tro når han møter fremmede, kommer George med en spøkefull replikk.

"Vi er fra Weapon Amnesty Program, og har forhåndsbestilt", sier han. Billettmannen stivner til, som om han hadde blitt tatt på fersken i å jukse på lekseprøven. Dermed skynder George seg å forklare at det var en spøk, og forklarer at WAP er et tilbud fra myndighetene om at folk som har ulovlige våpen kan få levere dem inn uten å bli straffeforfulgt.

Billett-duden blir tydelig lettet. Dermed er min venn, historiesamleren, på hugget igjen. Billettøren blir pumpet for informasjon om liv og levnet. Han forteller villig vekk fra sin brokete oppvekst i California og hvordan han havnet her i billettluka i fredfylte Hyannis.

Siste bilen har nå kjørt om bord. Det er bare oss igjen, og fru Drapeau, i og for seg også jeg, uttrykker en viss uro, for ikke å si irritasjon, og behov for å komme oss ombord før det er for sent. "Det går bra, det går bra", beroliger George. “Han hadde jo en så dramatisk og interessant historie. Jeg måtte jo la ham få fortelle.”

Så seiler vi ut på Atlanterhavet mens sola vinker farvel til dagen med sin spektakulære fargepalett. Vi er sultne, og reisen tar nesten tre timer, men kafeen ombord er stengt. Det gjør imidlertid ikke noe, for George stikker bare ned i bilen og henter opp sandwicher og oppskåret frukt, en flaske vin og en sixpack Bitburger-øl. Man er i Amerika, gad vite. Man gjør slikt her.

0 Comments

Så lite som skal til

5/10/2024

Det er ikke så stort, flyet fra Stavanger til Amsterdam. To seter, midtgang og to seter til på andre siden. Jeg har vindussete. Og ved siden av sitter en overordentlig høyreist mann. Ikke stor i betydning tjukk, men ruvende. Jeg har bestilt et sete med litt ekstra benplass, men "bånner" plassen med knærne i seteryggen foran.

Så har det seg slik at i setet bak ham sitter hans kone. Eller er det kanskje hans mor? Det er ikke så godt å se der hun sitter innhyllet i omfangsrike tekstiler fra topp til tå og med et forskremt ansikt delvis skjult bak et nærmest heldekkende par cola-bunn-briller som er så sterke at øynene ser ut som pålimte klinkekuler. Kjempen ved siden av meg snur seg stadig og utveksler noen ord med henne. Det var faktisk litt ubehagelig, på grensen til irriterende, når han stadig dunket borti meg idet han snudde seg.

Når flyet er kommet opp i egnet høyde, må jeg en tur på toalettet. Kolossen reiser seg høflig og løslater meg fra mitt stengsel. Tilbake ved setet etter utført ærend, hvilket foregikk helt uten besværligheter og overraskende hendelser, henvendte jeg meg til herren og spurte; "kanskje skal jeg bytte sete med din kone?" Jeg tok sjansen på å si; kone. Jeg mener, da ville jo ingen bli fornærmet om jeg tok feil. Hvis jeg derimot hadde sagt "din mor", og det var hans kone, kunne jeg jo risikere å få meg en på trynet.

Men altså... reaksjonen var overveldende. Takksigelser i overmål. Fra begge to. Hva hun sa, skjønte jeg ikke en pøkk av, for hun snakket et litt harkete språk. Arabisk, kanskje? Men hun virket glad iallfall. Det var ikke måte på hvor mange ganger de uttrykte sine takksigelser.

Så byttet vi seter. Helt udramatisk. Damen i de overordentlig store gevantene og markante hodebekledning reiste seg verdig fra sitt sete, bukket gjentatte ganger med hodet på skakke og et vennlig smil og forflyttet seg til mitt forhenværende sete. En helt problemfri operasjon. Jeg for min del kunne sette meg ned i et sete hvor jeg uforstyrret kunne sitte og slappe av.

Så kan man spørre seg om hvem som hadde mest utbytte av denne transaksjonen. De, eller jeg. Det er ikke så farlig. De fikk skravle og hygge seg i lag – enten de var livspartnere eller hadde et mor-og-sønn-forhold, og jeg fikk min "frihet". I pose og sekk, kanskje? Hvorom allting er; det skal ofte så lite til å glede andre. Et smil, en hjelpende hånd eller et egennyttig setebytte på et fly.

4 Comments

Hjelp, jeg rekker ikke flyet!

4/10/2024

Etter den blodtrykksøkende hendelsen med passet som forsvant, men som ikke hadde forsvunnet likevel, kunne jeg roe ned i utenlandsterminalen. Jeg hadde fått i meg en kopp kaffe og en brownie, som i og for seg også hadde noe blodtrykksberikende over seg rent prismessig, og kjente en ro senke seg over kropp og sjel. Nå kunne det vel ikke skje noe mer, tenkte jeg.

Men jo, da! Som så ofte før, tok jeg feil nå også.

"Pling" brølte telefonen. Instinktivt ser man jo på slavedriveren når den roper. Det var KLM. Etter lange, og unødvendige høflighetsklisjeer og falske beklagelser var beskjeden enkel: "Din flyvning til Amsterdam er forsinket. Du vil bli ombooket til en annen flyvning til New York. Vi beklager de ulemper dette kan medføre".

«Bullshit! De bryr seg døyten om hva dette fører til av ulemper for meg, tenkte jeg i spontan ilske. Men, som så ofte før, slo min evne til rasjonell og løsningsorientert tenkning til igjen. 40 år som frilanser har lært meg å takle uønskede og ublide hendelser som plutselig oppstår. Enn skjønt, det var ikke mye jeg kunne gjøre med situasjonen i seg selv. Jeg var totalt prisgitt de store, mektige flyselskapenes gjøren og laten.

Jeg gikk bort til damene i skranken ved "Gate 13", som forøvrig så ut til nettopp å ha blitt uteksaminert fra ungdomsskolen, og lurte på om det kunne være noen sjanse for at jeg ville nå amerikaflyet likevel. "Det kan vi dessverre ikke svare på. Du må høre med crewet i flyet," kvitret ungdommen blidt og yndig.

Et klokt menneske ett eller annet sted i verden lærte meg for mange år siden en teknikk han kalte "Worst-case scenario": Det går i korte trekk ut på å begynne å forestille seg det verste som kan skje, og så realitetsorientere seg og stille spørsmålet: Er det sannsynlig at det vil skje? For eksempel spør du: Kommer jeg til å dø? Svaret er ytterst sannsynlig og i de aller fleste tilfeller; NEI. OK. Check! Da glemmer vi den muligheten. Likeledes; Vil jeg gå konkurs? Vil jeg miste hus og heim? Vil jeg bli straffeforfulgt, eller miste jobben hvis jeg hadde hatt noen? Svarene er nei, nei, nei... altså ingen egentlig krise sett i lys av verdensbildet.

Men mitt problem var at jeg skulle videre oppover til Armonk i Weschester county for så å reise til Nantucket morgenen etter sammen med mine venner George og Sheila. En seks timers biltur pluss en ferge. Hvis jeg ikke rekker flyet, rekker jeg heller ikke å få bli med til vidunderlige og vakre Nantucket. DET er et problem. Jeg kjørte check-lista på det, og ble beroliget. Det endte opp med at jeg jo bare kunne ta en overnatting i Amsterdam, betalt av KLM, og så leie meg en bil og reise til Nantucket – som for øvrig er arena for Netflix-serien "Perfect couple" – på egen hånd. Dekket enten av KLM eller min reiseforsikring.

Så hva er problemet? Når alt kommer til alt: Ingenting! Det løser seg. Folk dør av bomber og terror. Folk får beskjed om alvorlige sykdommer. Folk avslutter livet på grunn av angst og håpløshet. Og jeg..? Jeg sto i fare for å miste en biltur med venner??!!

Ta deg sammen, mann!

Jeg kom meg etter hvert om bord i Amsterdam-flyet. Beroliget av min egen tankekraft. En kaffe og en utrolig smuldrete blåbærpai i sete 01J gjorde livet absolutt håndterbart. Det som skulle skje fikk bare skje. Jeg var rede. Men hvorom allting er, skjedde noe ganske uforutsett like før landing i Amsterdam.

"Hello! This is your captain Speaking", eller noe sånt, tøt ut gjennom en sprakete og smertefullt støyende høyttaler. Så kom beskjeden om at flyet til New York også var forsinket, og at vi – det var tydeligvis flere enn jeg som skulle videre til eplebyen – sannsynligvis ville rekke flyet likevel. Hvis vi fortet oss. Lite visste jeg da at det var 18, jeg gjentar: atten minutters tur i rask gange til Gate E 04.

Jeg runder snart 70, har kondis som en loff og bar på mine lovlige 8 + 4 kg håndbagasje. Men sjelden har jeg vært så motivert for å utøve fysiske anstrengelser som akkurat da. Og jeg rakk det. Som den nest siste til å stige ombord.

«Excuse, sir. We'll just take a title test before you go on bord", sier en spinkel, men vennlig mann rett ved inngangen på Gaten. Selvfølgelig, sier jeg i ren euforisk lykke over å ha nådd målet i tide. Der sto jeg, svett og våt og andpusten mens fyren foretok sine tester.

Da slo det meg at jeg ikke i dette øyeblikket var av det mest delikate slaget, og egentlig uegnet til å presse meg ned i et sete med et fremmed menneske tett på ved siden av, svett og slaskete som jeg var. Dermed gjorde jeg noe jeg tror ikke så alt for mange andre har gjort før meg. Jeg spurte den søte lille fyren om ikke jeg kunne få skifte skjorte mens han holdt på med sitt.

Eeee... jo... eee... det kan du vel? Svarte han nølende og noe forfjamset. Jeg hadde en reserveskjorte og toalettsaker i sekken, så jeg vrengte av meg skjorta og brukte den tørreste delen av den som håndkle. Mens jeg sto der i baris benyttet jeg anledningen til et par strøk med deodorant og noen dusjer med Boss au de cologne før jeg smøg inn i en tørr, god og passe krøllete skjorte. Dett var dett! Med en følelse av å ha vært gjennom en slags skjærsild, steg jeg inn i den digre metallfuglen med synlig verdighet.

Bring it on, baby! I´m on my way.

0 Comments

Hvor pokker er passet mitt?

3/10/2024

Milde Moses for en start på reisen! Fortsetter det slik vil det bli en livlig og begivenhetsrik tur. Og ikke nødvendigvis av det gode slaget.

Jo da, alt gikk bra med flybussen. Ingenting å utsette på den delen av reisen. Men det var jo bare 20 minutter av i alt tre uker, så annet var egentlig ikke å forvente. Innsjekkingen gikk aldeles utmerket – den også. Jeg begynte å tenke at den uroen jeg hadde følt i kroppen de siste dagene nok var helt ubegrunnet. Kanskje er det bare at alderen gjør at hendelser som før bare var en selvfølge og en rusletur i parken, nå kan frembringe snev av usikkerhet og angst.

Jeg hadde god tid, og kunne slappe av inne i avgangshallen. Men så var det tid for å finne fram pass og ombordstigningskort. Da var det at blodtrykk og puls steg markant på rekordtid. Hvor pokker er passet?!

Jeg prøvde å roe ned og tenke rasjonelt, noe jeg faktisk er god til når krisen rammer. Og nå rammet krisen. Jeg endevender sekk og PC-veske. Ikke noe pass. Alle lommer vrenges. Ikke noe pass. Så ilte jeg tilbake til Security-kontrollen. Der la jeg fram problemstillingen for en av de få tollerne som under utdannelsen hadde tatt det frivillige helgekurset; "Hvordan smile i tjenesten". "Du har sjekket alle lommer, da?" spurte han på et kvitrende stavangersk, og ga meg et vennlig klapp på skulderen og et spøkefullt smil. Ja da, det har jeg, svarte jeg selvsikkert.

Mannen strente av gårde og pratet med folkene i security. Så kom en tvil over meg. La meg sjekke enda en gang. Jeg hadde aldri brukt sekken før. Kjøpte den i går. Fin, passe rommelig, og med mange fine og finurlige lommer og rom. Hvilke jeg allerede hadde sjekket flere ganger. Mente jeg. Og ingen pass var å finne. Mente jeg. Men så var det altså en slags sikkerhetslomme inne i "laptop-avdelingen" bak på sekken. En lomme som liksom hadde gjemt seg for anledningen.

Ikke kunne jeg huske å ha lagt passet der, iallfall. For frem til nylig hadde jeg hatt det i innerlomma på jakka. Sannsynligvis hadde jeg – i et ytterst forbigående glimt av fornuft og klokskap – tenkt at det er for risikabelt å ha passet i en usikret jakkelomme. Så jeg gjemte det i den hemmelige lomma i sekken, for så å glemme at jeg hadde lagt det der – et kvarter tidligere.

"Smiley" kom tilbake. Blid, men med medlidenhet i ansiktet, noe han antakelig hadde lært på et annet tilleggskurs på tollerskolen. Han slår ut med armene: "Beklager! Ingen her har sett passet ditt”.

Da er tiden for bekjennelser og botsøvelser kommet. Golimo fører hendene sammen opp foran ansiktet på asiatisk vis og bøyer meg fremover som var jeg en rabbiner ved Klagemuren. Skjønt, jeg bukket bare én gang. Det får gå grenser.

Sorry! Beklager! Det er jeg som roter! utbrøt jeg. "Helt i orden. Sånt skjer. Du er ikke den første, flirer godingen. Som det står i sangen: "Slike gutter det vil gamle Norge ha!" Og da sikter jeg til tolleren.

Denne historien ble litt lengre enn jeg hadde tenkt, så jeg fortsetter i en ny post som jeg kaller "Neeeeii! jeg rekker ikke flyet til New York.

0 Comments

Amerikareisen

25/9/2024

Så skal jeg til Amerika igjen, da. Det er noen år siden nå. Nærmere bestemt fem år siden da jeg hadde to fotoutstillinger i New York. Men nå skal jeg ikke jobbe. Bare kose meg i tre uker og treffe mennesker jeg har møtt på min vei opp gjennom åra. Og å mimre litt om tider da jeg reiste mye i øst og vest – gjerne på andres bekostning. Det var tider, det.

Jeg har tenkt å skrive og skildre litt om mine opplevelser under veis. Ikke bare sånn logg- og referatmessig, men mer dagbokaktig. Om små, rare og kanskje uvesentlige ting, og om mer minneverdige ting. Og om tanker som rører seg rundt i mitt krøllete sinn.

Som for eksempel at jeg nå holder på å pakke selv om det er to døgn til jeg skal reise. Det har aldri skjedd før forut for mine utallige reiser. Jeg pakker som regel i siste liten. Dette tar jeg som et tegn på at jeg begynner å bli gammel og mer sindig – skjønt det var kanskje å ta litt hardt i. Eldre, kanskje, men sindig? Nope! Men jeg ønsker bare å unngå "i siste liten-stress". Når alt er ferdig pakket i kveld kan jeg sitte og se på kofferten, kanskje ta meg en liten knert, og tenke på alt jeg har vært flink å huske på.

Så kanskje du har lyst til å være med på reisen? Onsdag kl 12 går KLM-flyet fra Stavanger til Amsterdam, og så videre med en kjempefugl til JFK i New York. Jeg har kostet på meg et såkalt comfort-sete med ekstra benplass og á la carte-meny. Fint suarreværra!

Det kommer til å bli en del fornøyelig lesning, og sikkert også noen snurrige videoer i blant, om blant annet en road trip i en luksus-Chevrolet på østkysten, slentring på Manhattan og jazz-loffing i New Orleans.

Bli med, da vel?
Følg med på mine reisefortellinger. Gå inn på min hjemmeside, Golimo forteller, eller klikk på denne lenken.
www.mortengolimo.com/golimo-forteller .
Skriv gjerne en kommentar eller kom med innspill som kan berike reisen.

Kanskje det blir noen videofortellinger også. Som denne kyllinghistorien.

0 Comments