Det skal så lite til #2

Han så ganske sliten ut. Grå, velbrukt hettegenser og slaskete joggebukse. Jeg legger merke til ham fordi han er høy og ruvende. Han slentrer sakte rundt og henvender seg til folk. Jeg håper han ikke kommer til meg, for jeg liker ikke å bli oppsøkt av fremmede. 

Jeg sitter med frokosten min på Newark flyplass i New York. Eller rettere; i New Jersey. Jeg er på vei til New Orleans, jazz-metropolen. Har ikke vært der på mange år. Jeg gleder meg veldig til alle de liflige duftene av både kreolsk og cajun-kjøkken; jambalaya, gumbo, blackened fisk og alt det andre. Og til all den herlige musikken som tyter ut av alle restauranter, barer, kafeer og kneiper.

Men nå sitter jeg altså og spiser frokost. To egg i form av en dvask eggerøre, bacon og stekte poteter i en diger aluminiumsbolle. Nok til to personer. Kaffen og appelsinjuicen smaker godt. resten er bare egnet til å fylle opp mage og opplags­næringsdepoet i koppen min. Som om jeg ikke har nok av det fra før. 

Hettegenserfyren nærmer seg mitt bord. Jeg prøver å gjøre meg liten og usynlig, hvilket Vårherre, i bokstavelig talt nært samarbeid med mine foreldre, sørget for at ikke lar seg gjøre allerede fra utgangspunktet av. Så kommer han til mitt bord. Jeg unngår å se på ham på ekte norsk og golimosk vis. "Unnskyld at jeg forstyrrer, men har du en dollar å avse?" spør han. Han er høflig og har en myk, beha­gelig stemme. Jeg kaster et raskt blikk på ham. Ansiktet prydes av et sørgmodig smil. "Nei! Sorry!" svarer jeg litt bryskt. Han bøyer seg enda mer mot meg: "Bare én dollar?" Fremdeles med myk stemme. "Nei," svarer jeg igjen og snur meg bort. “Jeg har ikke cash", sier jeg. Hvilket er blank, forbannet løgn. Og det VET han. 

Mannen retter seg opp i hele sin velde. "Jeg forstår. Beklager at jeg forstyrret. Ha en fin dag." sier han og glir videre til neste bord i et forsøk på å få tak i noen skarve dollar til mat. Kanskje. Eller en kopp kaffe. Eller til hva som helst han måtte trenge med penger han måtte å ydmyke seg selv for å klare å få tak i. 

Det tar ikke lang tid før jeg begynner å få dårlig samvittighet. Her sitter jeg på en flyplass på vei til min drømmeby og skyfter i meg en feit frokost, som jeg må kaste halvparten av, og avslår å gi en sulten kar i shabby joggedress en skarve dollar. Hva pokker går det av deg mann? Du er rik! Ikke i amerikansk forstand. Heller ikke i norsk forstand. Men i verdensmålestokk er jeg fuckings rich?! Det er derfor jeg kan reise til New Orleans uten noen annen hensikt enn kun å more meg! 

Jeg ser mannen snakke med en dame litt lenger borte. Hun peker på papirposen på bordet og viser en talende bevegelse med hånden: Ta den. Mannen ser oppi, bukker og tar den med seg. 

Det er da jeg bestemmer meg. Jeg må få tak i mannen og gi ham litt penger. Men jeg kunne jo ikke bare forlate plassen min med sekk og laptop-veske og halvferdig frokost. Han var allerede et godt stykke unna, så jeg ville neppe ha nådd ham igjen heller. Skyldfølelsen gnager. “Din gjerrige surpomp", sier jeg til meg selv. Nå kan du sitte her og nyte din velstand i ro og mak. Tulling!” Jeg er ganske god til å snakke ned meg selv. 

Det tar ikke så lang tid før jeg ser hettegenseren på vei tilbake. Han nærmer seg posedamen, og ser i retning av meg. Jeg vinker mot ham og gjør en kom-hit-bevegelse med hånden. Han kommer. 

"Beklager!" sier jeg da han var ved siden av meg. "Jeg var uhøflig mot deg. Sorry! Du ba om én dollar. Her har du fem!” sier jeg og gir ham en femdollarseddel. "Seriously?! Sier han med et stort overraskende uttrykk i ansiktet. Som raskt glir over i et vinnende smil med tenner og øyne som nærmest gløder i det store, svarte fjeset dypt inne i hetta. Han tar seddelen, bukker flere ganger og takker igjen og igjen. "Ja, sa jeg. Du trenger dem mer enn meg.” Han subber videre ut av restauranten. Han har to ulike, men like utslitte sko på seg. “Jo, han trengte nok femmeren mer enn meg.” 

---

Det er tid for å komme seg gjennom security og til gate B48. Jeg setter meg ned og begynner å skrive på denne lille historien. En liten fortelling om selv­erkjennelse, rikdom og medmenneske­lighet. Jeg er ikke spesielt stolt, eller føler meg edel eller heltemodig eller noe slikt. Nei da. Slett ikke. Jeg er heller fortsatt litt beskjemmet over min opp­førsel i første omgang. Jeg skal snart sette meg inn i et fly med oppgradert setekvali­tet og service – en slagsmini-businessklasse – med "gratis" mat og drikke av alle slag, og så hadde jeg for litt siden flagget min smålighet for én av New Yorks utallige fattige. Men jeg hadde gjort opp for meg. Gjort det godt igjen. Med noen smuler. 

Mens jeg sitter slik og grubler og skriver kommer en kvinne forbi. "I like your shirt! Nice!" sier hun og smiler mot meg. Jeg blir litt for­fjamset, men skynder meg å replisere:" Thank. you! Thanks! Appreciate it." Sånn er jo amerikanere. De kommer med spontane komplimenter i hytt og vær. 

Og dermed var det ikke bare en sliten tigger som ble overrasket og glad i dag. Det ble også en tilårskommen nordmann med slunken pensjon. 
​
Jaggu er jeg heldig!​

---