Historiesankeren

Det er søndag morgen. Jeg hører en sørgmodig, beroligende tone fra en fiolin, eller faktisk en bratsj. Schuberts Ave Maria. Den vakre melodien akkompagneres av fuglekvitter som siver inn gjennom det halvåpne, smårutete vinduet. Den universelle lysmesteren passer på at skyggene fra grenene på det store eiketreet utenfor dekorerer det vakre furugulvet på soverommet mitt. Det er George som øver. Han skal spille under dagens gudstjeneste i den Lutheranske kirken her på Nantucket. 

George er en mangfoldig sam­mensatt mann: Glimrende journalist, fremragende fiolinist, business-mann og historieforteller, for ikke å si; historiesamler. Han er en sånn som kan stoppe og prate med hvem som helst hvor som helst, når som helst om hva som helst og få dem til å fortelle livshistorien sin. Ja, jeg er sikker på at han, om han fikk akutt behov for å slå lens ved en lyktestolpe, kunne – mens han sto der og utførte sitt ærend – fått stolpen til å betro seg og fortelle om alle som hadde pisset på den opp gjennom årene. 
​
Denne egenskapen, altså evnen til å få folk til å fortelle, ikke om været og kroppsvondter og slikt, men om livet, er både beundr­ingsverdig og smått irriterende. Det tar nemlig fryktelig lang til å komme fra A til B om man er sammen med George enten i hjembyen Armonk et lite stykke nord for New York eller her på Nantucket hvor han kjenner bortimot alle – inkludert lyktestolper. 

For eksempel da vi satte oss i bilen for å kjøre fra Armonk til sommerhuset deres i Nantucket. Det skulle ifølge George ta seks timer. Hvilket ikke stemmer. Det tar fire timer pluss den tiden det tar for ham å konversere med alle han måtte treffe underveis. Som eksempelvis damen i kassa på Starbucks, bensinfyllingskollegaen på bensinstasjonen eller mannen i donut-butikken. Eller som da vi skulle kjøre av gårde fra gårdsplassen i Armonk. 

---

Hans kone, og jeg hadde allerede spent på oss selene, men herr Drapeau – George har fransk opprinnelse fra noen generasjoner tilbake – sto og snakket med postmannen som nettopp var kommet for å levere noen brev i postkassen. De opererer fortsatt med brev i papirform i USA. Postmannen fortalte om hunden sin som hadde blitt skadet og måtte til veterinær, kunne vi høre. Det hadde visst vært en slåsskamp med en annen hund. George kunne på sin side fortelle om en tilsvarende hendelse med deres hund noen år tilbake. Og slik holdt de på en del minutter. At det satt to fullt levende, helt uskadde mennesker i bilen og ventet på avgang, er slikt han ikke er så opptatt av når han er på historiesanking.

Vel... vi kom oss etter hvert på hjul, og la i vei. Etter, som tidligere fortalt, å ha møtt og konversert med Starbuck-damen og bensinfyllingsmannen, og noen til, ankommer vi Hyannis, havnebyen hvor fergen til Nantucket går fra. Det er tre kvarter til fergen skal gå. George stopper foran et litt slitent hus med en haug med biler parkert på plenen og rundt omkring. "Vi må bare hilse på John, sier han og jumper ut av bilen med en pose med donuts og en pakke oppskåret skinke. John har arvet denne eiendommen, og lever av å leie ut parkerings­plasser til folk som skal med fergen til Nantucket, men som ikke trenger å ha med seg bilen fordi de allerede har en bil på øya. 

---

“Vi gir ham litt godsaker og andre småtterier og slår av en prat med ham hver gang vi er her. Selv om vi ikke trenger parkering. Til gjengjeld får vi og våre venner gratis parkering om vi skulle trenge det. Du skjønner”, forklarer George når han er tilbake i bilen etter et kvarter: "Alle andre som parkerer her gir ham bare pengene for parkeringen og stikker videre til båten som ligger ved kaien bare fire minutters gange unna. De ser ham ikke som en verdifull bidragsyter til dette lille samfunnet her ute ved havgapet. De bare klasker noen dollarsedler i hånden hans og piler av gårde. Derfor liker vi å stoppe her noen minutter,” forklarer han. 

Vi kjører videre til fergen rett rundt hjørnet. I billettluka sitter en ung mann med pistrete rødt hår og glissent skjegg. Han er ny i jobben, og George har ikke møtt ham før. Sin vane tro når han møter fremmede, kommer George med en spøkefull replikk. 

"Vi er fra Weapon Amnesty Program, og har forhåndsbestilt", sier han. Billettmannen stivner til, som om han hadde blitt tatt på fersken i å jukse på lekseprøven. Dermed skynder George seg å forklare at det var en spøk, og forklarer at WAP er et tilbud fra myndighetene om at folk som har ulovlige våpen kan få levere dem inn uten å bli straffeforfulgt. 

Billett-duden blir tydelig lettet. Dermed er min venn, historiesamleren, på hugget igjen. Billettøren blir pumpet for informasjon om liv og levnet. Han forteller villig vekk fra sin brokete oppvekst i California og hvordan han havnet her i billettluka i fredfylte Hyannis. 

---

Siste bilen har nå kjørt om bord. Det er bare oss igjen, og fru Drapeau, i og for seg også jeg, uttrykker en viss uro, for ikke å si irritasjon, og behov for å komme oss ombord før det er for sent. "Det går bra, det går bra", beroliger George. “Han hadde jo en så dramatisk og interessant historie. Jeg måtte jo la ham få fortelle.”

Så seiler vi ut på Atlanterhavet mens sola vinker farvel til dagen med sin spektakulære fargepalett. Vi er sultne, og reisen tar nesten tre timer, men kafeen ombord er stengt. Det gjør imidlertid ikke noe, for George stikker bare ned i bilen og henter opp sandwicher og oppskåret frukt, en flaske vin og en sixpack Bitburger-øl. Man er i Amerika, gad vite. Man gjør slikt her. 

---