Hjelp, jeg rekker ikke flyet!

Etter den blodtrykksøkende hendelsen med passet som forsvant, men som ikke hadde forsvunnet likevel, kunne jeg roe ned i uten­landsterminalen. Jeg hadde fått i meg en kopp kaffe og en brownie, som i og for seg også hadde noe blodtrykksberikende over seg rent prismessig, og kjente en ro senke seg over kropp og sjel. Nå kunne det vel ikke skje noe mer, tenkte jeg. 

Men jo, da! Som så ofte før, tok jeg feil nå også. 

"Pling" brølte telefonen. Instinktivt ser man jo på slavedriveren når den roper. Det var KLM. Etter lange, og unødvendige høflighetsklisjeer og falske beklagelser var beskjeden enkel: "Din flyvning til Amster­dam er forsinket. Du vil bli ombooket til en annen flyvning til New York. Vi beklager de ulemper dette kan medføre".

«Bullshit! De bryr seg døyten om hva dette fører til av ulemper for meg, tenkte jeg i spontan ilske. Men, som så ofte før, slo min evne til rasjonell og løsningsorientert tenkning til igjen. 40 år som frilanser har lært meg å takle uønskede og ublide hendelser som plutselig oppstår. Enn skjønt, det var ikke mye jeg kunne gjøre med situasjonen i seg selv. Jeg var totalt prisgitt de store, mektige flyselskapenes gjøren og laten.

Jeg gikk bort til damene i skranken ved "Gate 13", som forøvrig så ut til nettopp å ha blitt uteksaminert fra ungdoms­skolen, og lurte på om det kunne være noen sjanse for at jeg ville nå amerikaflyet likevel. "Det kan vi dessverre ikke svare på. Du må høre med crewet i flyet," kvitret ungdommen blidt og yndig. 

Et klokt menneske ett eller annet sted i verden lærte meg for mange år siden en teknikk han kalte "Worst-case scenario": Det går i korte trekk ut på å begynne å forestille seg det verste som kan skje, og så realitets­orientere seg og stille spørs­målet: Er det sannsynlig at det vil skje? For eksempel spør du: Kommer jeg til å dø? Svaret er ytterst sann­synlig og i de aller fleste tilfeller; NEI. OK. Check! Da glemmer vi den muligheten. Likeledes; Vil jeg gå konkurs? Vil jeg miste hus og heim? Vil jeg bli straffeforfulgt, eller miste jobben hvis jeg hadde hatt noen? Svarene er nei, nei, nei... altså ingen egentlig krise sett i lys av verdensbildet. 

Men mitt problem var at jeg skulle videre oppover til Armonk i  Weschester county for så å reise til Nantucket morgenen etter sammen med mine venner George og Sheila. En seks timers biltur pluss en ferge. Hvis jeg ikke rekker flyet, rekker jeg heller ikke å få bli med til vidunderlige og vakre Nantucket. DET er et problem. Jeg kjørte check-lista på det, og ble beroliget. Det endte opp med at jeg jo bare kunne ta en over­natting i Amsterdam, betalt av KLM, og så leie meg en bil og reise til Nantucket – som for øvrig er arena for Netflix-serien "Perfect couple" – på egen hånd. Dekket enten av KLM eller min reiseforsikring. 

Så hva er problemet? Når alt kommer til alt: Ingenting! Det løser seg. Folk dør av bomber og terror. Folk får beskjed om alvorlige sykdommer. Folk avslutter livet på grunn av angst og håpløshet. Og jeg..? Jeg sto i fare for å miste en biltur med venner??!!

Ta deg sammen, mann! 

Jeg kom meg etter hvert om bord i Amsterdam-flyet. Beroliget av min egen tankekraft. En kaffe og en utrolig smuldrete blåbærpai i sete 01J gjorde livet absolutt håndterbart. Det som skulle skje fikk bare skje. Jeg var rede. Men hvorom allting er, skjedde noe ganske uforutsett like før landing i Amsterdam. 

"Hello! This is your captain Speaking", eller noe sånt, tøt ut gjennom en sprakete og smertefullt støyende høyttaler. Så kom beskjeden om at flyet til New York også var forsinket, og at vi – det var tydeligvis flere enn jeg som skulle videre til eplebyen – sannsynligvis ville rekke flyet likevel. Hvis vi fortet oss. Lite visste jeg da at det var 18, jeg gjentar: atten minutters tur i rask gange til Gate E 04.

Jeg runder snart 70, har kondis som en loff og bar på mine lovlige 8 + 4 kg håndbagasje. Men sjelden har jeg vært så motivert for å utøve fysiske anstrengelser som akkurat da. Og jeg rakk det. Som den nest siste til å stige ombord. ​

«Excuse, sir. We'll just take a title test before you go on bord", sier en spinkel, men vennlig mann rett ved inngangen på Gaten. Selvfølgelig, sier jeg i ren euforisk lykke over å ha nådd målet i tide. Der sto jeg, svett og våt og andpusten mens fyren foretok sine tester. 

Da slo det meg at jeg ikke i dette øyeblikket var av det mest delikate slaget, og egentlig uegnet til å presse meg ned i et sete med et fremmed menneske tett på ved siden av, svett og slaskete som jeg var. Dermed gjorde jeg noe jeg tror ikke så alt for mange andre har gjort før meg. Jeg spurte den søte lille fyren om ikke jeg kunne få skifte skjorte mens han holdt på med sitt. 

Eeee... jo... eee... det kan du vel? Svarte han nølende og noe forfjamset. Jeg hadde en reserveskjorte og toalettsaker i sekken, så jeg vrengte av meg skjorta og brukte den tørreste delen av den som håndkle. Mens jeg sto der i baris benyttet jeg anledningen til et par strøk med deodorant og noen dusjer med Boss au de cologne før jeg smøg inn i en tørr, god og passe krøllete skjorte. Dett var dett! Med en følelse av å ha vært gjennom en slags skjærsild, steg jeg inn i den digre metallfuglen med synlig verdighet.

Bring it on, baby! I´m on my way. ​

---