Hvor pokker er passet mitt?

Milde Moses for en start på reisen! Fort­setter det slik vil det bli en livlig og begivenhetsrik tur. Og ikke nødvendigvis av det gode slaget. 

Jo da, alt gikk bra med flybussen. Ingenting å utsette på den delen av reisen. Men det var jo bare 20 minutter av i alt tre uker, så annet var egentlig ikke å forvente. Innsjekkingen gikk aldeles utmerket – den også. Jeg begynte å tenke at den uroen jeg hadde følt i kroppen de siste dagene nok var helt ubegrunnet. Kanskje er det bare at alderen gjør at hendelser  som før bare var en selvfølge og en rusletur i parken, nå kan frembringe snev av usikkerhet og angst. 

Jeg hadde god tid, og kunne slappe av inne i avgangshallen. Men så var det tid for å finne fram pass og ombordstigningskort. Da var det at blodtrykk og puls steg markant på rekordtid. Hvor pokker er passet?! 

Jeg prøvde å roe ned og tenke rasjonelt, noe jeg faktisk er god til når krisen rammer. Og nå rammet krisen. Jeg endevender sekk og PC-veske. Ikke noe pass. Alle lommer vrenges. Ikke noe pass. Så ilte jeg tilbake til Security-kontrollen. Der la jeg fram problemstillingen for en av de få tollerne som under utdannelsen hadde tatt det frivillige helgekurset; "Hvordan smile i tjenesten". "Du har sjekket alle lommer, da?" spurte han på et kvitrende stavangersk, og ga meg et venn­lig klapp på skulderen og et spøkefullt smil. Ja da, det har jeg, svarte jeg selvsikkert. 

Mannen strente av gårde og pratet med folkene i security. Så kom en tvil over meg. La meg sjekke enda en gang. Jeg hadde aldri brukt sekken før. Kjøpte den i går. Fin, passe rommelig, og med mange fine og finurlige lommer og rom. Hvilke jeg allerede hadde sjekket flere ganger. Mente jeg. Og ingen pass var å finne. Mente jeg. Men så var det altså en slags sikkerhetslomme inne i "laptop-avdelingen" bak på sekken. En lomme som liksom hadde gjemt seg for anledningen. 

Ikke kunne jeg huske å ha lagt passet der, iallfall. For frem til nylig hadde jeg hatt det i innerlomma på jakka. Sannsynligvis hadde jeg – i et ytterst forbigående glimt av fornuft og klokskap – tenkt at det er for risikabelt å ha passet i en usikret jakkelomme. Så jeg gjemte det i den hemmelige lomma i sekken, for så å glemme at jeg hadde lagt det der – et kvarter tid­ligere.

"Smiley" kom tilbake. Blid, men med medlidenhet i ansiktet, noe han antakelig hadde lært på et annet tilleggskurs på tollerskolen. Han slår ut med armene: "Beklager! Ingen her har sett passet ditt”.

Da er tiden for bekjennelser og botsøvelser kommet. Golimo fører hendene sammen opp foran ansiktet på asiatisk vis og bøyer meg fremover som var jeg en rabbiner ved Klagemuren. Skjønt, jeg bukket bare én gang. Det får gå grenser. 

Sorry! Beklager! Det er jeg som roter! utbrøt jeg. "Helt i orden. Sånt skjer. Du er ikke den første, flirer godingen.  Som det står i sangen: "Slike gutter det vil gamle Norge ha!" Og da sikter jeg til tolleren. 

Denne historien ble litt lengre enn jeg hadde tenkt, så jeg fortsetter i en ny post som jeg kaller "Neeeeii! jeg rekker ikke flyet til New York.

---