New Orleans; jazz og kontrast

En ensom, blå trompettone masserer  trommehinnene mine når jeg runder hjørnet fra Canal street til Burbon street, selve inngangen til franskekvarteret i New Orleans. En mann står lent opp mot mursteins- veggen med høyre ben vinklet oppunder seg som en støtte. Hodet er bøyd forover med trompeten nesten parallelt med kroppen, som var det en scene i en film. Den myke blues-melodien må konkurrere med kaskader av andre lyder. 

Litt lengre innover i den folksomme gaten sitter en gutt og hamrer løs på et "tromme­sett" bestående av store plastbøtter. Imponerende, intrikate rytmer. En slags funky PVC-jazz. Ikke mange skrittene senere tyter liflig dixieland-musikk ut fra en mørk kneipe med åpne vinduer og dører. Folk danser, klapper og ler frydefullt. Omfangsrike kropper disser i takt med rytmene. 

Jeg går videre, og snart kommer jeg til en gjeng blåsere, blant annet en  ellevilt lekende trombone og en tuba, som avgir heftig funk-blues med kirurgisk presisjon. Det er ikke mulig å la være å smile og le av ren henrykkelse og begeistring. Så siver en kvinne fram og begynner å synge så kraftfullt og emosjonelt at jeg ikke lenger kan skille mellom latter og gråt. Musikken er så massiv og invaderende at den maner fram følelser jeg sjelden har kontakt med. Ja, det er nesten som at jeg begynner å danse. Men ett sted må grensen gå.

---

Jeg må ta en pause fra det massive trøkket i Burbon street, og svinser inn i en sidegate i retning Jackson Square, kunstnerparken i French Quarter. Det første som møter meg er en trio med gatepoeter. De sitter med hver sin lille skrivemaskin av den analoge typen og klaprer raskt og fingernemt ned spontane dikt på små, nusselige papirlapper. De tar en liten prat med folk som stopper opp, og skriver et dikt på sparket. Jeg velger å ikke utsette meg for stunt-poesi akkurat nå. Det kunne jo tenkes at de klarer å aktivere noen av mine indre såre punkter. Det ville jo være en nedtur nå som jeg flyter en gledesbølge.

Jeg stopper heller opp ved en kunstfotograf som lager fortryllende bilder fra jazz-byen og sump­områdene oppover Mississippi-deltaet. Vi slår av en prat, men han merker fort at jeg nok ikke er en potensiell kunde, så den superinspirerte innledningen på samtalen glir etter hvert over i mer dempet begeistring. Forståelig nok. Jeg kjenner meg igjen fra mine egne utendørsutstillinger på gater og streder og festivaler. Det er begrenset hvor lenge jeg klarer å opprettholde ekte begeistring når folk ivrer etter å snakke om og vise meg sine egne mobilbilder. Så jeg bare lovpriser hans arbeider og gir ham noen overdimensjonerte komplimenter på ekte amerikansk vis. 

Så rusler jeg videre i et høstvarmt musikk-mekka. Det er tid for mat. Det har jeg løst på en litt finurlig måte i dag. Jeg har meldt meg på et sørstatsmatkurs. Jeg skal lære å lage gumbo-suppe og jambalaya på ekte kreolsk og cajun-vis. Jeg gleder meg. Og jeg blir ikke skuffet etter endt kurs. Jeg har laget jambalaya før, og tilbragt noen timer på et restaurantkjøkken i Lafayette i tjukkeste cajun-land nord for New Orleans for en del år siden, så jeg har litt bakgrunnskunnskap. 

Men nå fikk jeg skikkelig innsikt i å lage selve basisen for de heftige smakene. Kokke damen viser og forklarer. Og skravler i vei om historie og kultur. Riktig bra, er det. Og hun svarer villig vekk på spørsmål fra en i overkant ivrig nordmann. «Where are you from?» Spør hun. «Norway», svarer jeg stolt. «Ah.. the land of Lotefish», utbryter hun med innlevelse. Litt latter, og så kjører hun maskinmessig videre i programmet. Det står en ny gruppe mennesker i butikklokalet utenfor og venter på tur. 

Tilfreds og mett tusler jeg ut i Lousiana-varmen. Det er tid for en Hurricane på det berømte utestedet, Pat O'briens. Hurricane er en «obligatorisk» drink som smaker bringebær og pasjonsfrukt og som på mirakuløst vis klarer å kamuflere en raus dose rom så selv min salige mor ville ha trodd at dette var ren bringebærsaft. Tommel­fingerregelen er: Ikke drikk mer enn én hurricane om du vil ha utbytte av resten av kvelden. Det ble med den ene for meg. Klok av skade fra yngre dager. 

Med et forsterket stemningsleie forlater jeg det tradisjonsrike etablissementet. Det har mørknet. Lydene og lysene i byen intensiveres. Iallfall oppleves det slik. Alt blir liksom litt mer bringebæraktig, om du forstår. Jeg dumper innom Preservation Hall, Mason Burton og et par andre kjente og tradisjonsrike jazz-steder. Men det er ikke nødvendigvis på disse stedene den beste musikken er å høre. Bra, ja! Men det finnes enda bedre steder å nyte jazz og dixie-musikk. Og jeg finner dem. 

Oftest er det ikke cover charge på disse stedene. Det er bare krav om at du skal kjøpe en drink. Til overordentlig kreative priser. Men det er Ok, Jeg blar villig opp dollar-sedler fra min seddelrull i lomma. Alle ruller sammen dollarene sine og putter dem i lomma her. Så også jeg. Man må jo tilpasse seg lokal kultur. 

Om jeg ikke hadde vært innom bringebærsaffkilden, og inntatt en rekke glass med cover charge, hadde jeg antagelig aldri utført følgende øvelse: Jeg sitter og nyter heftig musikk i et moderat koselig lokale. Med en lokal øl i hånden. Jeg har vindusplass. Utenfor er det folksomt og pulserende livlig. De fleste bærer på plastglass med noe humor-forsterkende oppi. Så kommer en familie forbi. Det ser iallfall ut som det. Tre gutter i sånn 8-10-12- årsalderen, ei lita jente på kanskje 2-3 år og en voksen dame som det er all mulig grunn til å tro kan være kjødelig opphav. Sædgiveren ser jeg ikke, men han er sikkert i nærheten. 

Noe av de mange tingene New Orleans er kjent for er at det kastes fargerike plastperlekjeder ned fra de mange balkongene som pryder franskekvarteret. Såkalte beads. Under Mardi Gras, et slags karneval, er dette fenomenet spesielt fremtredende. Spesielt fremtredende er også blottlagte, kvinnelige melkekjertler denne dagen. De avdukes for kortere eller lengre tid i bytte mot beads fra begeistrete mennesker på altanene ovenfor. Mengden perlekjeder som distribueres avhenger gjerne av de frittgående brystenes vektklasser og dinglefaktor. 

Nok om det. Barna utenfor mitt vindu fryder seg over å få tak i perlekjedene. Den lille jenta taper som regel kampen om å gripe tak i kjedene. Guttene er for store og for raske til at hun klarer å få seg et beads. Men så, endelig, vinner hun, og får rasket med seg et fint, stort og glitrende gullkjede. Ansiktet hennes stråler av lykke, og hun klamrer seg til kjedet og løper frydefullt tilbake til vognen sin. 

Så skjer det. Én av brødrene røsker kjedet ut av hendene hennes og gir henne et stusselig lite kjede i stedet. Jenta bryter ut i bunnløs fortvilelse og hjerteskjærende gråt. Mens guttene bare danser rundt med sine mange kjeder og gjør narr av henne. Mora gjør ingen ting. Men det gjør Golimo! Dette er mer enn jeg kan tåle av urettferdighet. Jeg lar glasset med Abita-øl stå og stremte ut døra, marsjerte rett bort til tyven og utbasunerte følgende utvetydige budskap: «Give the bead back to the girl. Do Not Steal from your sister!!» Guttungen blir så forfjamset at han umiddelbart gir kjedet tilbake til den gråtkvalte jenta. Så sier han noe til meg som jeg ikke forstår. Samma det. Jeg bare gir fyren et klapp på skulderen og sier: «Bra!! Du gjorde det eneste riktige. men ikke stjel fra søstera di igjen!» sier jeg med en dirrende pekefinger rettet rett mot nesa hans. Mora trekker på skuldrene og gjør et «I-couldn't-care-less-kast med øyne og hode. Så forlater jeg åstedet. Mission com­pleted. 

---

Akkurat som på vei inn i French Quarter, treffer jeg også på på vei ut igjen en mann. Han har ingen trompet. Fyller ikke gaten med vakre toner. Han lener seg ikke stilfullt opp mot veggen. Tvert imot. Han synger kanskje på siste verset. Han ligger utstrakt på fortauet med hodet gjemt i en nisje i mursteinsveggen bak seg. Det eneste han kan tilby er en tom, skjelvende hånd som han rekker fram til forbipasserende. Men de fleste går forbi. Noen skritter eller hopper over ham fordi de i sin feststemning oppdager ham for sent. 

Og hva gjør jeg? Jeg tar fram mitt nyinnkjøpte kamera til flere titusener av kroner og tar et bilde. Så gir jeg ham et par dollar og går tilbake til mitt kostbare hotellrom.

Jeg kan ikke redde verden, men jeg kan bli mer takknemlig for det jeg har.