Park Avenue en stille søndag morgen
25/10/2024
![]() Street photography er en vanskelig øvelse. Du skal opptre som en blanding av en kikker som snikfotograferer og en oppsøkende, kanskje også påtrengende frekkas som invaderer andres intimsfære. Begge rollene kan oppleves svært ubehagelig. Men noen ganger kan du få opplevelser du ellers aldri ville fått, og møtt mennesker du aldri ville lagt merke til. Det er helt stille i gatene. Iallfall resten. Bare noen få biler siver langs Park avenue. Enten oppover mot Grand Central og Central Park, eller nedover mot finansdistriktet helt sør på Manhattan. Ingen tuting. Ingen brølende lastebiler eller hylende motorsykler. Det er søndag morgen på Union Square. Klokka er litt over åtte. Byen har ikke våknet ennå. Bare noen få mennesker er ute, enten for å lufte hundene sine, for å løpe litt, spise frokost i det fri eller kanskje bare for å nyte været og varmen, og rusle dovent rundt i den nesten folketomme byen. Ennå har ikke sola nådd ned til de mange morgenyre duene. En voldsom kontrast til hvordan det var for bare noen timer siden. Men det vil jeg ikke snakke om nå. Nå vil jeg bare nyte et Manhattan som bare eksisterer et par timer én dag i uka; nemlig søndag. Jeg skal ta toget fra Grand Central, hovedjernbanestasjonen i New York, til Cold Spring, en liten idyllisk by langs Hudson River nord for storbyen, og har bestemt meg for å gå de 28 kvartalene fra 14. til 42.-gate. «Du klarer det fint på en halv time hvis du går litt fort,» sier en stram og tilsynelatende morsk politimann jeg spurte. «Men jeg har ikke tenkt å gå så fort i dette nydelige været», sier jeg og smiler. «Jeg vil nyte den fine og deilige morgenen.» «Good for you,» repliserer han og avleverer noe jeg velger å tolke som et begynnende smil. Fordi det er så fint vær. ![]() Litt bortenfor sitter en mann omkranset av elleville duer. «Hva mater du fuglene med?» spør jeg. «Mais og brød,» svarer den sortkledte fyren som på ingen måte er redd for å bli påført lus og annet uhumsk fra de hyperivrige fjærkrekene. De hopper og spretter rundt hånden hans, og går heller ikke av veien for å skite litt i ren oppspilthet. «De elsker mais, men det blir for dyrt om jeg bare skulle gi dem det,» forteller han. Bak ham sitter en krokrygget mann ved ett av de mange knallgule bordene midt i parken. Han ser ut som en sånn som jeg umiddelbart får medynk for. Med langsomme bevegelser løfter han maten mot munnen – som om han på den måten får maten til å vare litt lenger. Kanskje han ikke har råd til mer mat denne praktfulle dagen? Eller kanskje han ikke er så fattig? Kanskje han bare venter på utendørskonserten som de holder på å rigge til rett ved siden av? Det er ikke alltid ting er som de ser ut. Det er ikke bare gamle og fattige som er ute og går. Jeg stopper opp ved 16-gate og venter på hvit mann. Man har ikke røde og grønne figurer på trafikklysene her, men hvite og oransje. Samma det. Jeg forstår tegninga uansett. Ved siden av meg står to unge damer og skravler. Høylytt. Det er så mange her i eplebyen som har ufattelig høye og skjærende stemmer. Men det er ikke først og fremst stemmene jeg stusser over. Men øyenvippene til den ene frøkna. De er så svære og lange og oppoverbøyde at en halvt utvokst dvergkanin kunne brukt dem som trampoline om den fikk sjansen. At det går an?! De er på størrelse med en middels stor pergola. ![]()
På andre siden av 23. gate kommer to herrer med hvert sitt lommedyr i bånd. Hunder, kalles de også. Riktig søte er de. Herrene, altså. De bærer halsbåndene mellom tommel og pekefinger, og med lillefingeren rett ut. Nesten som en parodi. Okei da, dette er litt overdrevent karikert, men meget karakteristiske arm-, ben- og håndbevegelser har de iallfall der de vralter av gårde inn i soloppgangen. Sjelden ser man en så overdimensjonert overflatebehandlet trut som den til den gamle damen som kommer mot meg trillende på en tom handlevogn. Rød som et togsignal på Rørosbanen. Eller andre stoppsignaler for den saks skyld. Den raust påførte leppestiften flyter godt utover sine, fra naturens side, tilmålte bredder. Jeg løfter telefonen for å ta et bilde. Straks snur hun seg bort og veiver avvisende med hånden. Det er her det litt smertefulle trer inn. Jeg skjønner henne godt, og går videre. Men jeg fikk tatt et bilde likevel, men ikke så bra som det ville blitt om jeg hadde stoppet opp, gitt henne komplement for sitt vakre ansikt og så spurt om å få ta et bilde. Kanskje hadde hun sagt ja. Kanskje ikke. Så irriterer jeg meg litt over at jeg ikke turte å spørre. Jeg var for feig. For utilpass. ![]() Men så får jeg en ny sjanse. Et kvartal lengre opp, på 33. gate, ser jeg en annen dame. Hun holder seg til en gåstol. Men leppestift har hun ikke. Ikke tenner heller. Men fin jakke, har hun. Nå må jeg gripe sjansen, tenker jeg, og går mot henne med åpne, inviterende armer. «For en fantastisk jakke du har!» sier jeg. Dette er komplett u-mortensk. Men jeg henter fram en temmelig ubrukt side av meg selv, en side som jeg, i nødsfall, kunne klare å ta i bruk da jeg jobbet som journalist. Men nå er jeg bare lille, redde-Morten som på ingen måte liker å snakke med fremmede uten grunn eller uten å kunne gjemme meg i journalistrollen. «For noen nydelige farger,» fortsetter jeg. Damen lyser opp så godt hun kun med sitt tannløse gap. Jeg legger noen dollarsedler i koppen hun holder i hånden samtidig som hun klamrer seg til rullatoren. Så løfter jeg opp telefonen, og tar et bilde. Og ett til. Og enda ett. Hun poserer, retter seg opp og gjør seg lekker. Med ett stråler hun av stolthet, og øynene nærmest gløder. Og så begynner hun å synge. En slags bordbønn. Hun takker for maten hun kan kjøpe, hun takker for den fine dagen, for livet og mye annet som jeg ikke forstår. Så avslutter hun med å juble: «Bless this man, bless life, bless me», mens hun løfter pappkoppen opp mot himmelen. Slik presten løfter kalken mot altertavlen. ![]() Jeg takker tilbake, vinker farvel og går videre opp mot Grand Central. Etter å ha gått noen skritt snur jeg meg og lar blikket vende opp mot sola for liksom å bli med på lovprisingen av dagen og livet. Slik den gamle damen gjorde. Gjennom en åpning i det høstprydede løvverket får jeg øye på et hengende banner. Der står det «The Morgan Library 100 år». Jeg stopper opp noen sekunder, og undres. Morgan. Presten. Min far, ville vært 100 år i år… Hmmm… Jeg står og tenker litt før jeg går videre, stappfull av inntrykk. Jeg er bare et par kvartaler fra 42. gate nå. Jeg føler jeg har opplevd mer den siste timen enn alle de andre dagene jeg har vært i New York. Og det fordi jeg har åpnet sansene, og tatt meg tid til å la omgivelsene få rom i min bevissthet. De små, kanskje uvesentlige hendelsene representerte hver og en av dem et glimt av en annens liv. ![]() Jeg er framme. Det er blitt mer folksomt. Ved siden av meg ved fotgjengerovergangen ved Grand Central står ei tynn, langbent ung jente og venter på «hvit mann». Da minnes jeg en sang av Inger Lise Rypdal på 70-tallet; «Fru Johnsen». «Min skjørtekant er nærmere den himmel du aldri kommer til.» Det er nemlig ikke mulig å unngå å legge merke til skjørtet hennes, eller hva dette minimale stykke tekstil kan kalles. Det er så lite, og distansen mellom linning og nedre kant er så kort at man blir frarøvet muligheten for å fantasere om hva tøystykket er ment å skulle skjule – ja slik man i svake øyeblikk kanskje hadde en tendens til å gjøre i yngre dager. Foran henne står en annen dame. Hennes rake motstykke. Hun har en grågrønn, kjedelig, parkasliknende kåpe som rekker ned til midt på leggen, og dekker til det aller meste. Jeg kan ikke dy meg. Jeg fanger dem begge med mobilen. Tre-fire «skudd fra hofta». Blink. Litt ubehagelig, men gøy likevel. Herlig kontrastfylt. Akkurat som alt annet i New York. Det slår meg at det å bedrive gatefotografering kanskje ikke er så annerledes enn å fotografere natur. Å ta bilder i naturen handler om å være tålmodig og la naturen få tid til å fortelle sin egen historie. Å fotografere mennesker i bylandskapet handler om å ha respekt for andres liv. Å SE med ditt indre øye. Å lære. Å gjøre det tilsynelatende uvesentlige vesentlig. Takk, New York, for alt jeg har fått lære i dag.
2 Comments
Terje
25/10/2024 16:14:28
For en fin historie Morten! Mange flotte bilder som har fanget stemningen i en storby som holder på å våkne, før støyen og folkemassene tar over!
Reply
Tor Erik Ree-Pedersen
26/10/2024 01:27:07
Herlig fortelling, flotte bilder :-)
Reply
Leave a Reply. |
AuthorMorten Golimo er en slags hybrid-potet: En pensjonert journalist og fotograf som er glad i å lage mat, snekre, kjøre bobil, sykle på elsykkel, fiske, løse kryssord, puslespill og ikke minst være morfar, Og så er han ikke så verst til å spille piano og lage musikk heller. Singel, av hensyn til omgivelsene. 🤣 ArchivesCategories |