Så lite som skal til

Det er ikke så stort, flyet fra Stavanger til Amsterdam. To seter, midtgang og to seter til på andre siden. Jeg har vindussete. Og ved siden av sitter en overordentlig høyreist mann. Ikke stor i betydning tjukk, men ruvende. Jeg har bestilt et sete med litt ekstra benplass, men "bånner" plassen med knærne i seteryggen foran. 

Så har det seg slik at i setet bak ham sitter hans kone. Eller er det kanskje hans mor? Det er ikke så godt å se der hun sitter innhyllet i omfangsrike tekstiler fra topp til tå og med et forskremt ansikt delvis skjult bak et nærmest heldekkende par cola-bunn-briller som er så sterke at øynene ser ut som pålimte klinkekuler. Kjempen ved siden av meg snur seg stadig og utveksler noen ord med henne. Det var faktisk litt ubehagelig, på grensen til irriterende, når han stadig dunket borti meg idet han snudde seg.
​
Når flyet er kommet opp i egnet høyde, må jeg en tur på toalettet. Kolossen reiser seg høflig og løslater meg fra mitt stengsel. Tilbake ved setet etter utført ærend, hvilket foregikk helt uten besværligheter og overraskende hendelser, henvendte jeg meg til herren og spurte; "kanskje skal jeg bytte sete med din kone?" Jeg tok sjansen på å si; kone. Jeg mener, da ville jo ingen bli fornærmet om jeg tok feil. Hvis jeg derimot hadde sagt "din mor", og det var hans kone, kunne jeg jo risikere å få meg en på trynet. 

Men altså... reaksjonen var overveldende. Takksigelser i overmål. Fra begge to. Hva hun sa, skjønte jeg ikke en pøkk av, for hun snakket et litt harkete språk. Arabisk, kanskje? Men hun virket glad iallfall. Det var ikke måte på hvor mange ganger de uttrykte sine takksigelser.

Så byttet vi seter. Helt udramatisk. Damen i de overordentlig store gevantene og markante hodebekledning reiste seg verdig fra sitt sete, bukket gjentatte ganger med hodet på skakke og et vennlig smil og forflyttet seg til mitt forhenværende sete. En helt problemfri operasjon. Jeg for min del kunne sette meg ned i et sete hvor jeg uforstyrret kunne sitte og slappe av. 

Så kan man spørre seg om hvem som hadde mest ut­bytte av denne transaksjonen. De, eller jeg. Det er ikke så farlig. De fikk skravle og hygge seg i lag – enten de var livspartnere eller hadde et mor-og-sønn-forhold, og jeg fikk min "frihet". I pose og sekk, kanskje? Hvorom allting er; det skal ofte så lite til å glede andre. Et smil, en hjelpende hånd eller et egennyttig setebytte på et fly. 

---