Den syngende bjørka

Ønsker du å kjøpe dette bildet?

For to år siden kjøpte jeg meg en bobil. Det er noe av det lureste jeg har gjort. Jeg kjøpte ikke en ny, svær og prangende en, men en søt liten bobil som er akkurat stor nok til å romme meg, kamerautstyr og en fiskestang eller to. Den har akkurat det jeg trenger, lys, varmt og kaldt vann, dusj og toalett, kokeplater, kjøleskap og effektiv oppvarming. Alt gassdrevet. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg i denne lille “hulen”, “man cave om du vil”, eller jakthytte, får jeg en følelse av lykke, av frihet, som bringer meg langt ut av virkelighetens traurigheter og mas og inn i en forestillingsverden som er BARE MIN. Det er når jeg er i denne tilstanden jeg ser naturen og omgivelsene som om jeg er i et eventyr. Det er når jeg lar naturen få tid til å komme til meg og fortelle SIN historie jeg tar mine beste bilder. 
​
Når jeg setter meg inn i og starter opp min bobil Bodil, kjenner jeg en herlig risling i kroppen. Jeg skal ut på tur. Kanskje bare en dagstur, men det er likefullt en tur. Jeg legger sjelden noen plan for turen. Jeg har en idé om hvilken retning jeg skal, men det er det. Ikke sjelden kikker jeg litt på Google Maps for å få noen ideer til hvor jeg kan dra. Og så lar jeg magefølelsen bestemme. Her i Rogaland, på Haugaland, Jæren og i Ryfylke er det så uendelig mange steder å dra. Enorm variasjon, og alt er bare en time eller halvannen unna. Norges største godteributikk.

Jeg er alltid rustet for å bli en natt eller to i bilen. Har alt jeg trenger av mat og drikke. For en ukes tid siden dro jeg til et området jeg ikke har vært i før; Lyngsheia som ligger på fjellovergangen mellom Hjelmeland og Lysefjorden. Det er noe av det fineste jeg har sett og opplevd. Fjelltoppene duvet mykt, men bestemt over en uendelighet av små vann og tjern. Fjellauren spratt frydefullt over alt. Høsten hadde allerede begynt å male fra sin varme palett. Og stillheten ble bare tidvis brutt av noen sauebjeller i det fjerne og en ravn som ropte etter sin livspartner. 

Og alt dette bare 45 minutters kjøretur fra oljebyen Stavanger.

​Jeg grep fiskestanga og hengte kamera over skulderen. Jeg måtte ut og gå. I vadebukser. Jeg hadde nemlig tenkt meg bort til en vann som var omgitt av myr og mange små bekkefar. Det er også greit med vadebukser som når helt opp til brystet når jeg skal kravle rundt i vått og myrlendt terreng på jakt etter den beste vinkelen og posisjonen for fotografering. 

Fremme ved Sandvann blir jeg fascinert av et tre, en fin fjellbjørk med to stammer som strekker seg i hver sin retning. Den største og kraftigste lener seg utover vannet, og den andre prøver liksom å holde tilbake - som om den skal passe på at de begge ikke raser ned i vannet. Eller er det kanskje slik at de har vokst fra hverandre – som et slitent ektepar som holder sammen kun av gammel vane? Eller kanskje er de som en sterk og livsbejaende duo som står støtt på felles plattform og henter energi og inspirasjon fra hver sin kant? Rett i forkant av treet gror noen livsglade gresstuer som strutter i alle høstens farger som et jublende publikum i festskrud. 

Jeg legger meg ned på alle fire i myra og kravler rundt for å finne en vinkel som gjør at man kan se både det begeistrede publikum og duoen som strekker seg mot himmelen og synger en vakker serenade mot kveldshimmelen. 

Det er ingen grenser for hva du kan oppleve i naturen bare du lytter og slipper fantasien løs. 

---