Ett bilde – én historie
Jeg fotograferer ikke den naturen jeg ser,
men hva jeg føler når den omfavner meg.
men hva jeg føler når den omfavner meg.
Den syngende bjørka
28/9/2020
For to år siden kjøpte jeg meg en bobil. Det er noe av det lureste jeg har gjort. Jeg kjøpte ikke en ny, svær og prangende en, men en søt liten bobil som er akkurat stor nok til å romme meg, kamerautstyr og en fiskestang eller to. Den har akkurat det jeg trenger, lys, varmt og kaldt vann, dusj og toalett, kokeplater, kjøleskap og effektiv oppvarming. Alt gassdrevet. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg i denne lille “hulen”, “man cave om du vil”, eller jakthytte, får jeg en følelse av lykke, av frihet, som bringer meg langt ut av virkelighetens traurigheter og mas og inn i en forestillingsverden som er BARE MIN. Det er når jeg er i denne tilstanden jeg ser naturen og omgivelsene som om jeg er i et eventyr. Det er når jeg lar naturen få tid til å komme til meg og fortelle SIN historie jeg tar mine beste bilder. Når jeg setter meg inn i og starter opp min bobil Bodil, kjenner jeg en herlig risling i kroppen. Jeg skal ut på tur. Kanskje bare en dagstur, men det er likefullt en tur. Jeg legger sjelden noen plan for turen. Jeg har en idé om hvilken retning jeg skal, men det er det. Ikke sjelden kikker jeg litt på Google Maps for å få noen ideer til hvor jeg kan dra. Og så lar jeg magefølelsen bestemme. Her i Rogaland, på Haugaland, Jæren og i Ryfylke er det så uendelig mange steder å dra. Enorm variasjon, og alt er bare en time eller halvannen unna. Norges største godteributikk. Jeg er alltid rustet for å bli en natt eller to i bilen. Har alt jeg trenger av mat og drikke. For en ukes tid siden dro jeg til et området jeg ikke har vært i før; Lyngsheia som ligger på fjellovergangen mellom Hjelmeland og Lysefjorden. Det er noe av det fineste jeg har sett og opplevd. Fjelltoppene duvet mykt, men bestemt over en uendelighet av små vann og tjern. Fjellauren spratt frydefullt over alt. Høsten hadde allerede begynt å male fra sin varme palett. Og stillheten ble bare tidvis brutt av noen sauebjeller i det fjerne og en ravn som ropte etter sin livspartner. Og alt dette bare 45 minutters kjøretur fra oljebyen Stavanger. Jeg grep fiskestanga og hengte kamera over skulderen. Jeg måtte ut og gå. I vadebukser. Jeg hadde nemlig tenkt meg bort til en vann som var omgitt av myr og mange små bekkefar. Det er også greit med vadebukser som når helt opp til brystet når jeg skal kravle rundt i vått og myrlendt terreng på jakt etter den beste vinkelen og posisjonen for fotografering. Fremme ved Sandvann blir jeg fascinert av et tre, en fin fjellbjørk med to stammer som strekker seg i hver sin retning. Den største og kraftigste lener seg utover vannet, og den andre prøver liksom å holde tilbake - som om den skal passe på at de begge ikke raser ned i vannet. Eller er det kanskje slik at de har vokst fra hverandre – som et slitent ektepar som holder sammen kun av gammel vane? Eller kanskje er de som en sterk og livsbejaende duo som står støtt på felles plattform og henter energi og inspirasjon fra hver sin kant? Rett i forkant av treet gror noen livsglade gresstuer som strutter i alle høstens farger som et jublende publikum i festskrud. Jeg legger meg ned på alle fire i myra og kravler rundt for å finne en vinkel som gjør at man kan se både det begeistrede publikum og duoen som strekker seg mot himmelen og synger en vakker serenade mot kveldshimmelen. Det er ingen grenser for hva du kan oppleve i naturen bare du lytter og slipper fantasien løs.
1 Comment
Den vennlige felespilleren
21/9/2020
Venezias turistgater var stappfulle med folk. Glade turister som nøt varmen fra augustsola. Men selv om deler av denne eventyraktige byen er bortimot ugjennomtrengelig på denne tiden av året, skal du ikke gå så mange kvartalene unna for å finne befriende folketomme gater, plasser og smug.
Mitt hotell lå i et slikt område. Jeg kan ikke forklare akkurat hvor det var, for jeg klarte å gå meg vill flere ganger den uken jeg var der. Jeg vandret mye rundt i de delene av byen på jakt etter gode motiver - motiver ikke alle andre er ute etter å ta bilder av. Det var tidlig formiddag første dagen. En lat frokost var unnagjort og et par fete croissanter og en kopp flytende asfalt, også kalt kaffe, var satt til livs. Med kamera og et lite utvalg objektiver ga jeg meg i vei. Jeg hadde ikke gått lenge før jeg hørte en merkelig lyd. Jeg stoppet opp og hørte etter. Så gikk jeg i retning lyden. Rett rundt hjørnet og gjennom et pittoresk smug kom jeg ut på en åpen plass. Et slags torg. Rett ved et pjuskete, sommertrett tre sto en mann i grå bukse, hvitstripet skjorte og en pussig liten hatt og spilte fiolin. Eller rettere; gjorde et forsøk på å spille fiolin. Det var altså dette som var opphavet til den rare lyden jeg hørte. Foran meg sto en godt voksen mann med en fiolin. Melodien, eller hva enn det kunne kalles, var ikke utpreget fengende. Og den ble gjentatt i det uendelige. Han kunne ikke spille annet enn denne strofen. Man kan også diskutere om det kan kalles å spille. Det låt mer som gnikking og gnukking. Hva er det da som gjør at denne mannen - gatemusikanten som ikke kan spille - har gjort så stort inntrykk på meg? Jo, denne mannen, som kanskje ikke har øvd på fiolinen sin siden han var 12 år, og som fremdeles gnikker på den melodien han prøvde å spille den gang, står stolt og rank og smiler og spiller time etter time og ønsker alle forbipasserende en god dag. Og så deler han ut komplimenter til alle damene. Uansett alder. På italiens vis. Ciao, Bella! Sier han til en bedårende liten frøken med strutteskjørt og hun stråler og danser sorgløst videre mot sin fremtid. Slik står han, time etter time, dag etter dag - en fattig gatemusikant som ikke kan spille - og det eneste han er opptatt av er å være god mot andre. Ønske dem alt vel og gi dem noen godord der de går forbi. “Dette er jeg nødt til å fotografere,” tenkte jeg. Men hvordan? Det må bli et bilde som virkelig skildrer og får fram det gode og vennlige ved denne unike mannen. Jeg fant en passende vinkel for fotograferingen, og stilte meg opp, klar med en telelinse. Bakgrunnen måtte være så anonym og rustikk som mulig uten forstyrrende elementer. Bare et spinkelt lite tre som ga en fin diagonal i bildet. Så var det bare å vente på det rette øyeblikket. “Noe må jo skje rundt denne mannen,” tenkte jeg. Han hilste jo på alle, og én og annen hilste tilbake. Tiden gikk, og jeg ventet. Han spilte sin bedrøvelige lille melodi om og om igjen. Og smilte til alle. SÅ, etter tre og en halv time, kommer ei lita jente løpende mot felemannen og begynner å danse. Jeg var klar med kameraet. Jenta viste fram pengestykket hun ville gi ham, og idet de fikk blikkontakt; “PANG” - så skjøt jeg. Fem eksponeringer. Ett av dem ble innertier. En imaginær stråle av energi, barnlig glød og medmenneskelig kjærlighet gikk som et usynlig lyn mellom de to. Jeg fikk fanget det magiske øyeblikket. Felemannens ansikt synes ikke, bare en “potetnese” og tre dype smilerynker som viser at han stråler av vennlighet - og har gjort det gjennom et langt liv. Tenk om jeg, som er privilegert og har alt jeg trenger og mer til, kunne være like flink til å gi folk rundt meg mer vennlighet og godhet. Et lite smil til en medpassasjer på bussen eller et “takk” og “ha en god dag” til den unge iraneren i kassa på Kiwi. Tenk om jeg kunne vende blikket mitt mer utover mot andre mer enn innover mot min egen navle. Akkurat som Felemannen i Venezia. |
OM BLOGGENPå denne bloggen vil jeg fortelle historier knyttet til fotografiene mine. Det kan være alt fra ting som skjedde rundt fotograferingen til emosjonelle betraktninger og fakta. ArchivesCategories |