Den vennlige felespilleren

Ønsker du å kjøpe dette bildet?

Venezias turistgater var stappfulle med folk. Glade turister som nøt varmen fra augustsola. Men selv om deler av denne eventyraktige byen er bortimot ugjennomtrengelig på denne tiden av året, skal du ikke gå så mange kvartalene unna for å finne befriende folketomme gater, plasser og smug. 

Mitt hotell lå i et slikt område. Jeg kan ikke forklare akkurat hvor det var, for jeg klarte å gå meg vill flere ganger den uken jeg var der. Jeg vandret mye rundt i de delene av byen på jakt etter gode motiver - motiver ikke alle andre er ute etter å ta bilder av.

Det var tidlig formiddag første dagen. En lat frokost var unnagjort og et par fete croissanter og en kopp flytende asfalt, også kalt kaffe, var satt til livs. Med kamera og et lite utvalg objektiver ga jeg meg i vei. Jeg hadde ikke gått lenge før jeg hørte en merkelig lyd. Jeg stoppet opp og hørte etter. Så gikk jeg i retning lyden. 

Rett rundt hjørnet og gjennom et pittoresk smug kom jeg ut på en åpen plass. Et slags torg. Rett ved et pjuskete, sommertrett tre sto en mann i grå bukse, hvitstripet skjorte og en pussig liten hatt og spilte fiolin. Eller rettere; gjorde et forsøk på å spille fiolin. Det var altså dette som var opphavet til den rare lyden jeg hørte. 

Foran meg sto en godt voksen mann med en fiolin. Melodien, eller hva enn det kunne kalles, var ikke utpreget fengende. Og den ble gjentatt i det uendelige. Han kunne ikke spille annet enn denne strofen. Man kan også   diskutere om det kan kalles å spille. Det låt mer som gnikking og gnukking. Hva er det da som gjør at denne mannen - gatemusikanten som ikke kan spille - har gjort så stort inntrykk på meg?

Jo, denne mannen, som kanskje ikke har øvd på fiolinen sin siden han var 12 år, og som fremdeles gnikker på den melodien han prøvde å spille den gang, står stolt og rank og smiler og spiller time etter time og ønsker alle forbipasserende en god dag. Og så deler han ut komplimenter til alle damene. Uansett alder. På italiens vis. Ciao, Bella! Sier han til en bedårende liten frøken med strutteskjørt og hun stråler og danser sorgløst videre mot sin fremtid. 

Slik står han, time etter time, dag etter dag - en fattig gatemusikant som ikke kan spille - og det eneste han er opptatt av er å være god mot andre. Ønske dem alt vel og gi dem noen godord der de går forbi.

“Dette er jeg nødt til å fotografere,” tenkte jeg. Men hvordan? Det må bli et bilde som virkelig skildrer og får fram det gode og vennlige ved denne unike mannen. Jeg fant en passende vinkel for fotograferingen, og stilte meg opp, klar med en telelinse. Bakgrunnen måtte være så anonym og rustikk som mulig uten forstyrrende elementer. Bare et spinkelt lite tre som ga en fin diagonal i bildet. Så var det bare å vente på det rette øyeblikket. “Noe må jo skje rundt denne mannen,” tenkte jeg. Han hilste jo på alle, og én og annen hilste tilbake. 

Tiden gikk, og jeg ventet. Han spilte sin bedrøvelige lille melodi om og om igjen. Og smilte til alle. SÅ, etter tre og en halv time, kommer ei lita jente løpende mot felemannen og begynner å danse. Jeg var klar med kameraet. Jenta viste fram pengestykket hun ville gi ham, og idet de fikk blikkontakt; “PANG” - så skjøt jeg. Fem eksponeringer. Ett av dem ble innertier. En imaginær stråle av energi, barnlig glød og medmenneskelig kjærlighet gikk som et usynlig lyn mellom de to. Jeg fikk fanget det magiske øyeblikket. Felemannens ansikt synes ikke, bare en “potetnese” og tre dype smilerynker som viser at han stråler av vennlighet - og har gjort det gjennom et langt liv. 
​
Tenk om jeg, som er privilegert og har alt jeg trenger og mer til, kunne være like flink til å gi folk rundt meg mer vennlighet og godhet. Et lite smil til en medpassasjer på bussen eller et “takk” og “ha en god dag” til den unge iraneren i kassa på Kiwi. Tenk om jeg kunne vende blikket mitt mer utover mot andre mer enn innover mot min egen navle. Akkurat som Felemannen i Venezia.